Gåstrategi og sikkert værtegn

Bilene kjører på feil side av veien her. Også kalt venstre. Det fører til utfordringer når man

1) går langs veien
2) krysser gata
3) setter seg foran i taxien

fordi man

1) ikke er sikker på om bilene kommer bakfra eller forfra og man i tillegg glemmer hvilken vei de burde komme fra.

2) må se høyre, venstre, høyre, noe som strider mot all barnelærdom. Bilene angriper altså fra høyre. Spesielt vanskelig i kryss, for bilene krysser på de mest ulogiske måter.

3) slenger seg nonchalant inn i forsetet - og velger høyre side. Du oppdager rattet, og taxisjåføren ser ut som om noen nettopp kapret jobben hans.

Og bilene kommer i en hinsides fart. Kunne du rukket å gå over gata i Norge, har tre biler allerede meid deg ned her. Dessuten ser det ut som det er valgfritt å bruke kjørelys. Det sitter hardt i hjemmefra at biler uten lys står stille. Vi kan fortsatt si ting som: "Today I crossed the street like a God!"

Gåing er en annen del av kultursjokket. Det gjelder to ting, tempo og plassering. I starten syntes jeg folk gikk usigelig sakte, på campus, på fortauet, i butikken. Og jeg syntes de var like forutsigbare og logiske i sin plassering som høns. Takke meg til, det synes jeg fortsatt. Jeg som trodde jeg kunne knekke koden med venstrekjøringlærdom og to måneders tilvenning.

Folk valser rundt uten engang å vurdere hvor de (og jeg) kommer til å være de neste sekundene og av den grunn velge ut en løype tidsnok til å unngå konflikt. Neida, det er for langt fram i tid du! Folk ser én vei, og går en annen. Folk stopper midt i en strøm av mennesker for å si hei og hade, gjerne midt i en inngang. De velger ikke nødvendigvis venstreside i trapper og korridorer. De runder hjørner med hodet først og flytter seg ikke en millimeter selv om du puster dem i nakken over lengre tid.

Men tempoet er noe jeg jobber med. African walk. Har egentlig begynt å få sansen for det. Jeg øver med Courtney langs Mainroad på å gå skikkelig sakte. Vi bremser opp stressa gange og tenker, har vi nå så dårlig tid? Når svaret er nei går vi så fort at det akkurat ikke føles som å gå bakover. Istedenfor aktivt å plassere føttene foran hverandre for å oppnå bevegelse framover, slipper vi bare føttene ned på bakken. Og så begynner jeg å synge på sangen til Baloo (han er riktignok indisk): "Det første du må lære er å være der du er, og ikke være der hvor du i grunnen ikke er". Det føltes ubehagelig og unaturlig i starten, men nå rusler vi som bare det.

Cape townianerne skynder seg ikke. Når de først løper blir det regn. Sikkert værtegn. Spesielt kombinert med vind og tiltakende skydekke.

Alene ja, men dau også da gitt

Hva gjør man når hjernen er død og engelskteksten svømmer foran øynene på en og konsentrasjonen glipper for den minste tanke og man bruker mer tid på å bli stressa for det man skulle ha gjort enn å faktisk gjøre det?

Hjernen har vært borte siden lørdag. Jeg kan skylde på ekstremvarmen (rundt 30 grader) vi hadde i helga (og det er varmt til og med her i midten av september). Ingvilder har en idealtemperatur på 21 grader. Blir det varmere eller kaldere enn det, trives de ikke lenger, de blir umedgjørlige og mister opptil flere funksjoner. Solbrent i skalaen som ville vært nederst på fargeprøven på Jernia og som varer i fire dager hjelper ikke på saken.

Jeg kan skylde på jellyshoten vi fikk på lørdag. Det var stivna sprit med litt sukker og farge. Eller vinen, eller den pent blandede gin tonicen, eller punsjen, eller den andre vinen. Det var en bra fest, nesten bare skandinaviere tilstede. Aldri hørt bursdagssangen så høyt før. Vi skrek Bohemian Rhapsody til stakkars Clemens (tysk) som slettes ikke brydde seg om Queen. Nabovennen vår Ollie kom innom i går med en spørreundersøkelse han gjør for et prosjekt på skolen. Den skal kartlegge alkoholvanene til UCT-studenter. En i klassen min fortalte i dag at hun syntes drikkinga her var ute av kontroll og hadde selv vært avholds i et halvt år (for å rette på statistikken kanskje?). Skjønner ikke hva de snakker om. Er ikke det poenget med universitetet? De skulle kommet til Norge. 

Jeg kan skylde på at spørsmålet om jihads i West Africa “What were the main goals of the reform movements of the nineteenth century and to what extent did they realize the proposed “new societies”?” 

er så kjedelig å svare på og tekstene så lange uten gode svar, at jeg sjekker kursplanen en gang til og innser at jeg KAN droppe denne oppgaven uten å stryke i faget.  

Siden mandag er etter lørdag hadde jeg altså ikke særlig til hjerne i går. MEN jeg fikk sukkerspinn, så Ian Glenn i action og klappet en katt. Dagen føltes ikke mer nyttig av det, men desto mer livsnytende. Her er jeg på forelesning:

Det er Glenn’s forelesning som jeg ikke trengte å være på, i et fag jeg ikke har, men som derimot Magnus har. Glenn er en sånn drømmeprofessor som høres over hele salen, er skarp og morsom på samme tid, kommer raskt til poengene og bjeffer til dem som prater i timen. Britisk, gråhåra og lirer av seg gode sitater. Jeg visste jeg måtte sjekke ut forelesningen hans, for det var han som fikk meg over på print production-faget og skremte livskiten ut av meg.

Sukkerspinnet forklares med valgkamp på universitetet og katten møtte jeg på vei fra skolen.

I dag fikk jeg tilbake copyediting-testen som ikke gikk så verst, tok på treningstøy og peste meg oppover åsen. Ca her:
 

Paranoiaen for ran og knivstikking har lagt seg, så jeg dro alene. Prøver bare å se morsk og sprek ut på samme tid, for da tenker eventuelle tullinger kanskje at jeg er skikkelig kjip først og så bare løper fra dem. Blåste og svetta nesten bort, og så gikk jeg hjem igjen.

-------------------------------------------

Så hva gjør man når hjernen er borte og tidsfristene nærmer seg? Tvinger seg selv? Joda, når det blir tvingende nødvendig.

I mellomtiden kan man høre på god musikk, spise noe godt, sove og vente på inspirasjonen. Og skrive blogg tydeligvis.

Si fra hvis det finnes bedre alternativer.