Bilene kjører på feil side av veien her. Også kalt venstre. Det fører til utfordringer når man
1) går langs veien
2) krysser gata
3) setter seg foran i taxien
fordi man
1) ikke er sikker på om bilene kommer bakfra eller forfra og man i tillegg glemmer hvilken vei de burde komme fra.
2) må se høyre, venstre, høyre, noe som strider mot all barnelærdom. Bilene angriper altså fra høyre. Spesielt vanskelig i kryss, for bilene krysser på de mest ulogiske måter.
3) slenger seg nonchalant inn i forsetet - og velger høyre side. Du oppdager rattet, og taxisjåføren ser ut som om noen nettopp kapret jobben hans.
Og bilene kommer i en hinsides fart. Kunne du rukket å gå over gata i Norge, har tre biler allerede meid deg ned her. Dessuten ser det ut som det er valgfritt å bruke kjørelys. Det sitter hardt i hjemmefra at biler uten lys står stille. Vi kan fortsatt si ting som: "Today I crossed the street like a God!"
Gåing er en annen del av kultursjokket. Det gjelder to ting, tempo og plassering. I starten syntes jeg folk gikk usigelig sakte, på campus, på fortauet, i butikken. Og jeg syntes de var like forutsigbare og logiske i sin plassering som høns. Takke meg til, det synes jeg fortsatt. Jeg som trodde jeg kunne knekke koden med venstrekjøringlærdom og to måneders tilvenning.
Folk valser rundt uten engang å vurdere hvor de (og jeg) kommer til å være de neste sekundene og av den grunn velge ut en løype tidsnok til å unngå konflikt. Neida, det er for langt fram i tid du! Folk ser én vei, og går en annen. Folk stopper midt i en strøm av mennesker for å si hei og hade, gjerne midt i en inngang. De velger ikke nødvendigvis venstreside i trapper og korridorer. De runder hjørner med hodet først og flytter seg ikke en millimeter selv om du puster dem i nakken over lengre tid.
Men tempoet er noe jeg jobber med. African walk. Har egentlig begynt å få sansen for det. Jeg øver med Courtney langs Mainroad på å gå skikkelig sakte. Vi bremser opp stressa gange og tenker, har vi nå så dårlig tid? Når svaret er nei går vi så fort at det akkurat ikke føles som å gå bakover. Istedenfor aktivt å plassere føttene foran hverandre for å oppnå bevegelse framover, slipper vi bare føttene ned på bakken. Og så begynner jeg å synge på sangen til Baloo (han er riktignok indisk): "Det første du må lære er å være der du er, og ikke være der hvor du i grunnen ikke er". Det føltes ubehagelig og unaturlig i starten, men nå rusler vi som bare det.
Cape townianerne skynder seg ikke. Når de først løper blir det regn. Sikkert værtegn. Spesielt kombinert med vind og tiltakende skydekke.
1) går langs veien
2) krysser gata
3) setter seg foran i taxien
fordi man
1) ikke er sikker på om bilene kommer bakfra eller forfra og man i tillegg glemmer hvilken vei de burde komme fra.
2) må se høyre, venstre, høyre, noe som strider mot all barnelærdom. Bilene angriper altså fra høyre. Spesielt vanskelig i kryss, for bilene krysser på de mest ulogiske måter.
3) slenger seg nonchalant inn i forsetet - og velger høyre side. Du oppdager rattet, og taxisjåføren ser ut som om noen nettopp kapret jobben hans.
Og bilene kommer i en hinsides fart. Kunne du rukket å gå over gata i Norge, har tre biler allerede meid deg ned her. Dessuten ser det ut som det er valgfritt å bruke kjørelys. Det sitter hardt i hjemmefra at biler uten lys står stille. Vi kan fortsatt si ting som: "Today I crossed the street like a God!"
Gåing er en annen del av kultursjokket. Det gjelder to ting, tempo og plassering. I starten syntes jeg folk gikk usigelig sakte, på campus, på fortauet, i butikken. Og jeg syntes de var like forutsigbare og logiske i sin plassering som høns. Takke meg til, det synes jeg fortsatt. Jeg som trodde jeg kunne knekke koden med venstrekjøringlærdom og to måneders tilvenning.
Folk valser rundt uten engang å vurdere hvor de (og jeg) kommer til å være de neste sekundene og av den grunn velge ut en løype tidsnok til å unngå konflikt. Neida, det er for langt fram i tid du! Folk ser én vei, og går en annen. Folk stopper midt i en strøm av mennesker for å si hei og hade, gjerne midt i en inngang. De velger ikke nødvendigvis venstreside i trapper og korridorer. De runder hjørner med hodet først og flytter seg ikke en millimeter selv om du puster dem i nakken over lengre tid.
Men tempoet er noe jeg jobber med. African walk. Har egentlig begynt å få sansen for det. Jeg øver med Courtney langs Mainroad på å gå skikkelig sakte. Vi bremser opp stressa gange og tenker, har vi nå så dårlig tid? Når svaret er nei går vi så fort at det akkurat ikke føles som å gå bakover. Istedenfor aktivt å plassere føttene foran hverandre for å oppnå bevegelse framover, slipper vi bare føttene ned på bakken. Og så begynner jeg å synge på sangen til Baloo (han er riktignok indisk): "Det første du må lære er å være der du er, og ikke være der hvor du i grunnen ikke er". Det føltes ubehagelig og unaturlig i starten, men nå rusler vi som bare det.
Cape townianerne skynder seg ikke. Når de først løper blir det regn. Sikkert værtegn. Spesielt kombinert med vind og tiltakende skydekke.
No comments:
Post a Comment