Skikkelig bra tittel

Dette innlegget er dedikert til den aldeles dagligdagse delen av oppholdet vårt i Cape Town.

Siden dette er det vi gjør mest av her i Lyle Road, er bildet veldig stort:

Jeg mistenker at vi har litt ineffektive lunsjer på universitetet. Eller så har vi bare mye å gjøre. Vi sitter sånn omtrent hver ettermiddag og kveld og leser. Ja, jeg går faktisk for det siste, det er mye å gjøre! Courtney tar fire fag og Lisa er masterstudent, Magnus og jeg har bare tre fag på andreklassenivå, men det er mer enn nok. Her leser Magnus en bok som ikke har noe med skole å gjøre:

Vi har verken tv, radio eller stereoanlegg. Høyttalern til Magnus er redningen:

Ved hjelp av den og dataen min har jeg fått Courtney til å like Robyn.

Hver dag kl 17 har jeg politikk. Forelesern er ei prippen frøken fra England som sier s'ene sine langt nede i underleppa og prøver å krydre tørre forelesninger med "morsomme" politiske tegneserier hun har funnet på nettet. Midt i Aristoteles ideer om staten og Locke's syn på property kan konsentrasjonen glippe av og til:

Dette er to readere. De får vi sånn at vi slipper å kjøpe pensumbøker:

Den grønne er politikk. Vi får en ny hver tredje uke med nye tekster. Den andre har jeg heldigvis bare en av for hele semesteret.

Men man kan ikke lese hele tida, mat må man ha. Her er gjengen på Pick and Pay, vår nærmeste matbutikk. Hei John!

Det er så mange som jobber der at du møter en ansatt ved hver hylle. De har en egen veie-frukt-og-grønnsaker-ansatt, de har folk som vasker gulvet dagen lang og damer som pakker tingene dine i handleposer ved hver kasse.

På campus ser man ikke sjelden fem menn plante én busk. Parkeringsvakter i gata hjelper deg med å parkere og passer på bilen din i så mange timer du måtte trenge det. Med en arbeidsledighet på rundt 25 % (hva er det i Norge da, fire eller noe?), er det jammen bra Sør-Afrika bruker folk istedenfor maskiner.

Dagens bloggdyr:

 

Vi spiser nesten bare kylling, både hjemme og ute. Jeg har spist fisk to ganger siden jeg kom hit. Her er vi på Nando's - igjen. Kylling og pomme frites, kylling i pita, kylling-wrap, kylling og grilla maiskolbe. Du velger styrke på marinaden/sausen, betaler ca 40 kroner og har en hel middag.  

Main Road fra Nando's:

Hvem trenger vel Instagram-filter når man har persienner?

(når vi er skikkelig late bestiller vi pizza på nettet fra Debonairs pizza og får den tilkjørt for ca 50 kroner)

I dag dro Andreas, Markus, Andy, Clemens, Magnus og Lisa til Namibia. Toby drar med en gjeng tyskere til Botswana. Courtney, John og jeg er igjen. Det er ganske stille og litt trist i leiligheten. Jeg tror vi går over til rugbyfolket og tar noen slag bordtennis. Jeg har begynt å danke ut flere av dem. For en sport! Hjernedødt og repeterende, men også nervepirrende med krav om presisjon og reaksjon. Jeg skal ha bordtennisbord når jeg blir stor. Hvis jeg starter en bordtennisklubb skal den hete Reaksjon&Rekreasjon.

Hade på badet. 

De små tingene: 1

Har fortsatt dårlig samvittighet for damen jeg så i matbutikken her om dagen. Hun lempet varene sine fra kurven med en passe stor unge på armen. Jeg sto bak henne i køen. Kurven sto på gulvet og hun bøyde seg ned med ungen for hver ting hun plukket opp. Jeg må hjelpe til! tenkte jeg. Og mens jeg sto og vurderte hvordan jeg skulle vise at jeg kunne holde ungen til en dame som kanskje, kanskje ikke forsto engelsk, kom en liten jente i rosa jakke løpende og slang de siste varene opp på disken.

Hvorfor tenkte jeg ikke på det? Jeg skulle jo ha gjort det som for denne seks-åringen var det naturligste i verden. Tatt varene, ikke ungen. For i det minste å virke menneskelig etter denne blunderen ga jeg tommel opp til jenta og sa "Perfect!"

"Hø?" sa hun og så på meg med store øyne, smalt håndtaket på kurven ned, plassert den på riktig sted og vurderte meg som såpass uforståelig at hun snudde og ble med resten av familien.







 

Historie, kake og kanon

Sånn så det ut før regjeringen i 1966 erklærte området District Six i Cape Town for et sted kun for hvite.

Og sånn så det ut etter at husene ble revet:

 
En av mange lure ideer som oppsto under apartheid-tiden i Sør-Afrika. Det skulle bygges nye hus, hvite skulle flytte inn og stedet ble døpt om til Zonnebloem. I løpet av 70-tallet ble 60 000 fargede og svarte tvangsflyttet. De måtte bosette seg på nye områder i Cape Town sortert etter hudfarge. Folk i District Six hadde bakgrunn fra omtrent alle steder i verden. Som guiden vår sa "We were one big happy family, but that was a problem for the government". Nå ble familier splittet hvis de hadde ulik opprinnelse.

District Six Museum

Det var guiden Noor Ebrahim (med indisk bestefar og skotsk bestemor) som kunne fortelle oss historien sin på District Six Museum. Her er han helt til venstre:

Museet er en samling av gatenavnskilt, bilder, murstein, ting og tang fra District Six.

Men hvite folk flyttet ikke inn i Zonnebloem; det ble aldri noe liv der.

I dag er de utkastede og deres etterkommere lovet boliger i området igjen. Flere familier har flyttet inn. Noor tror han kan flytte inn om to til tre år. Han har bodd i Manenberg de siste 30 årene, men ser fortsatt District Six som sitt eneste hjem. Akkurat som duene hans, som etter tre måneder i sitt nye hjem ble sluppet ut. Men de kom ikke tilbake. De fløy til tomta hvor huset deres hadde vært.

Jeg finner ingen naturlig, elegant overgang mellom dette temaet og neste. Det er ren logistikk. Etter at vi hadde vært på museet hadde vi lyst på kaffe og gikk et kvartal bort til Charly's Bakery:

Clemens og Andreas kjøpte hver sin klump med sjokoladekake. De var heldigvis så store at jeg fikk smake på begge to. Her prøver Clemens å beskrive hvordan det smaker:

Han kom fram til ett ord: Intense.

Kaffen var også veldig god. Kaffereklame: 

Så dro vi innom Castle of Good Hope. Et ganske kjedelig slott i grunn. Den eldste bygningen i byen, bygget av det nederlandske Ostindiske kompani i 1666. De drev med handel og sånn. Var visst de første som begynte med aksjer. Må ha vært ganske smarte siden de fant på noe så abstrakt som kan være verdt så mange penger.

Se så kjedelig slott:

Det hjalp ikke at Magnus og jeg prøvde å leke vakt og glad turist:

Men vent, var ikke det en mann som gikk tur med kanonen sin?
Jo!

Plutselig ble turen til slottet verdt sine 12 rand. Mannen var fra en kanonklubb og forklarte hvordan man lader og skyter med kanon. Så lurte han en jente til å fyre kanonen han hadde ladet med en aluminiumsklump ved å si at hun støttet klubben hans hvis hun ga dem 100 rand.

PANG!

Nå er det kjedelig at bildet ikke har lyd. Det smalt overraskende høyt. Flammen var to meter lang i et millisekund. Folk som skjøt med ordentlig kanon må jo ha vært døve. Alle klappet og ble glade:

Vi gikk inn og fant et stort rom med 60-metern i bordversjon. Det var ikke lov å ta bilde der oppe, så jeg har bilde av en lysekrone istedet:

 Etterpå gikk vi på en indisk walk-in restaurant i sentrum:

Der spiste vi billig, god mat. Jeg fikk så mye ris at da jeg var forsynt kunne jeg lage Devil's Peak (til venstre), Table Mountain (i midten) og Lion's Head (til høyre) med resten:

Nesten identisk med bannerbildet vil jeg si!

Snaart ferie!

Tjohei. Jeg vil bare gi fra meg et pip.

Pip.

Sitter midt oppi et essay i afrikansk historie: To what extent is Egyptian civilization critical to the understanding of African history in particular and European history in general?
Skal leveres i morgen. Jeg er stiv av stress. 2000 ord. Det er fryktelig mange ord. Det er dobbelt så mange som 1000, noe man jo som kjent kun trenger ett bilde for å dekke.

Sitter på rommet og skriver og fryser på høyre side. For å minske trekken fra vinduet har jeg dyttet gardina i vinduskarmen. Har derfor sluppet å se at det har vært så fint vær i dag:

Courtney droppet flere av timene sine og satte seg i sola istedet. Gata vår ser sånn ut i pent vær:

Her står jeg på Main Road og tar bildet. Veldig kjekt at hovedveien gjennom Cape Town er så nærme.

Snart må jeg ut av hulen min. For denne karen har bursdag i dag!

(Markus)

Uten å røpe for mye tror jeg det blir bursdagssang på minst fire språk, kake og gaver.

En uke etter dette, og så er det en ukes spring break. De fleste i vår del av huset drar mest sannsynlig til Namibia (hva de skal finne på der vites ikke), mens jeg blir igjen og får besøk fra nord! Han med eiketrærne.

I går var vi en tur på Signal Hill midt på natta og så utover byen i mørket. Ganske kaldt og veldig fint! Glitrende by.

For your own safety

For noen dager siden fant jeg ut at flere studenter og professorer ved universitet har blitt ranet og drept (med både kniv og pistol) mellom 2005 og 2010, både midt på lyse dagen og på kvelden. Foran sine egne hjem. Da måtte jeg høre med innbyggerne (naboene) hva dette skulle bety. Folk blir drept og noen av dem jobber og studerer nødvendigvis på UCT, var svaret. Jeg har lagt fra meg planene om å gå tur oppi bakkene her alene.

 

I dag fikk vi denne mailen fra skolen:

The South African Police Service has informed the University of a spate of robberies which have occurred along the Main Road in the Claremont, Rondebosch and Mowbray areas.

Vi bor i Rondebosch, går på Main Road hver dag og shopper i Claremont. 

The modus operandi is the same: three men in either a white Mercedes Benz, white Toyota Tazz with a black bonnet or white BMW  strike up a conversation with pedestrians and ask for directions. 

Det er veldig mange hvite biler her. Vet fortsatt ikke grunnen til at den kjipe bilfargen er så populær.

The pedestrian is then encouraged to get into the car or forced in at gunpoint before being robbed of their laptop, phone and other valuables. They are driven to an ATM and forced to withdraw cash before being dropped off.

"Jaja, du er forsikra. Gi dem pengene", råder Magnus når jeg prøver å leve meg inn i situasjonen.

 

The Police ask students and member of the public to exercise extreme caution when approached by suspicious individuals. They appeal to you not to approach the suspects, but to rather report them to the nearest police station or campus security on 021 650 2222/3.

Your safety is important to us - so stay alert at all times when walking in the streets.

De burde hatt en sjekkliste på hva som er extreme caution. Har derfor bedt om tips fra mine venner.

TIPS:

- Ikke se utenlandsk ut

- Ikke se ut som en dum amerikaner

- Ikke gå med mobilen i hånda

- Gå som en cape townianer over veien, ikke vent på grønn mann

- Ta med en venn på tur

- Stirr de mistenkelige personene i senk

- Ikke gå alene når det er mørkt

- Ikke snakk med fremmede

Foreløpig har det gått helt fint. Det skumleste jeg har opplevd var en mann som ville inkludere oss i bønnen sin hvis han fikk litt penger.

Vin-vin-situasjon!

I dag spurte en jente på skolen om navnet mitt. Hun syntes det var for vanskelig å uttale. Hun syntes Willy var for mandig, og Ingi for kinesisk. Jeg skjønner nå at mamma og pappa regnet med at jeg ville holde meg innenfor Norges grenser hele livet. Tror jeg trenger et helt nytt navn. Joanna eller Sophie eller noe.

Jeg må bare oppklare et par ting siden jeg misliker misforståelser. Den sylinderformede tingesten på nattbordet mitt i Rumulala-posten er IKKE en tampong. Det er en såkalt inhaler, i dette tilfellet Vicks Inhaler. Stapp den i nesa og sniff, så blir det fresht. Kan ikke garantere samme effekt med tampong.

Rugbyguttene måtte IKKE flytte etter det møtet. De har derimot blitt veldig, veldig stille. Ingen banker på vinduene våre om natta, ingen festing, null brøling, null musikk. Bortsett fra når noen av dem kommer hit med keyboard og gitar og synger Adele og Justin Bieber for oss.

Sist fredag, vinsmaking. Da tenker jeg på ektepar og rare turistgrupper på over 45 som gurgler og godter seg og har peiling. Det slapp vi!

Hostellmannen i Stellenbosch (som trodde jeg het Evil) sendte oss av gårde med en fyr i minibuss. Vi var allerede for sent ute, så gjengen med unge mennesker hadde kommet seg gjennom tre typer vin da vi slo oss ned på den første vingården:

Dette ble vår sjåfør og guide. Hørte aldri navnet hans, så Lisa og jeg valgte å kalle ham Hector. Han tasset rundt i slippers og så ut til å miste buksa hele tiden.

Begynte med champagne, fulgte opp med hvitt og rødt. "Drink! It's white and it's nice!" Vi hang etter, her var det bare å helle nedpå før vi skulle videre.

 

Clemens er flink og gjør som guiden sier.

Nei, hun skriver ikke ned poengsum på vinen eller noterer seg navnet på den. Hun skriver seg opp på lunsj-lista. Burger eller salat? På neste vingård, Fairway, viste Hector oss denne:

Mens han her fant vi helt selv:

 

Inne var det smaksprøver på ost sammen med vinen. Nam!

Fem, seks smaksglass med vin på fire (eller fem? Blir ikke helt enig med meg selv) vingårder. Slikt blir det etter hvert dansing i party-bussen av:

Hector sørget for at musikken var høy nok og hadde nok partyfaktor - og at vi kjørte så fort over humpene i veien at det føltes som å være på Tusenfryd.

Det kan ha vært her et sted vi dro innom en kafé og fikk lunsj.

Neste!

Tomt for druer:

Noen burde satse på modell-karriere etter dette:

Andre burde ikke vært fotograf.

Hector smilte på de første bildene, men skjønte raskt hva slags uttrykk vi var ute etter:

 

Mannen i bakgrunnen tok aldri hintet.

Swallow and follow!
Neste!

 

Hu hei hvor det går!

Ved å bruke dette bildet later jeg som turen gikk over styr og at alle ble drita fulle. Jeg ga blanke i kamerainnstillinger og bare knipset i vei. Folk kastet i seg vinen og truet guiden, liggende over bordet, om å åpne neste vinflaske.

Det skjedde ikke. Bortsett fra at jeg bommet på innstillingene, sånt skjer selv med vin innabords!

Hector kjørte oss tilbake til hostellet og vi kunne slappe av noen timer før vi gikk ut og toppet dagen med indisk middag og byliv i Stellenbosch til langt uti de mørke, forblåste nattetimer. 

 

Etter en skikkelig dårlig natts søvn på ett rom med seks andre i køyesenger, måtte vi opp for å rekke toget til Cape Town kl 11.11. Tenkte vi skulle få i oss frokost først.

Stor oppstandelse for å få oss til å spise på denne kafeen:

Men etter 40 minutters venting fikk vi vite at de måtte på butikken og kjøpe ingredienser til frokosten vår. Da betalte vi for drikka og gikk til toget:

Til tross for manglende frokost og iskaldt tog, var et eller annet morsomt:

Vi avsluttet dermed turen med en etterlengtet matbit i Cape Town: