I dag spurte en jente på skolen om navnet mitt. Hun syntes det var for vanskelig å uttale. Hun syntes Willy var for mandig, og Ingi for kinesisk. Jeg skjønner nå at mamma og pappa regnet med at jeg ville holde meg innenfor Norges grenser hele livet. Tror jeg trenger et helt nytt navn. Joanna eller Sophie eller noe.
Jeg må bare oppklare et par ting siden jeg misliker misforståelser. Den sylinderformede tingesten på nattbordet mitt i Rumulala-posten er IKKE en tampong. Det er en såkalt inhaler, i dette tilfellet Vicks Inhaler. Stapp den i nesa og sniff, så blir det fresht. Kan ikke garantere samme effekt med tampong.
Rugbyguttene måtte IKKE flytte etter det møtet. De har derimot blitt veldig, veldig stille. Ingen banker på vinduene våre om natta, ingen festing, null brøling, null musikk. Bortsett fra når noen av dem kommer hit med keyboard og gitar og synger Adele og Justin Bieber for oss.
Sist fredag, vinsmaking. Da tenker jeg på ektepar og rare turistgrupper på over 45 som gurgler og godter seg og har peiling. Det slapp vi!
Hostellmannen i Stellenbosch (som trodde jeg het Evil) sendte oss av gårde med en fyr i minibuss. Vi var allerede for sent ute, så gjengen med unge mennesker hadde kommet seg gjennom tre typer vin da vi slo oss ned på den første vingården:
Dette ble vår sjåfør og guide. Hørte aldri navnet hans, så Lisa og jeg valgte å kalle ham Hector. Han tasset rundt i slippers og så ut til å miste buksa hele tiden.
Begynte med champagne, fulgte opp med hvitt og rødt. "Drink! It's white and it's nice!" Vi hang etter, her var det bare å helle nedpå før vi skulle videre.
Clemens er flink og gjør som guiden sier.
Nei, hun skriver ikke ned poengsum på vinen eller noterer seg navnet på den. Hun skriver seg opp på lunsj-lista. Burger eller salat? På neste vingård, Fairway, viste Hector oss denne:
Inne var det smaksprøver på ost sammen med vinen. Nam!
Fem, seks smaksglass med vin på fire (eller fem? Blir ikke helt enig med meg selv) vingårder. Slikt blir det etter hvert dansing i party-bussen av:
Hector sørget for at musikken var høy nok og hadde nok partyfaktor - og at vi kjørte så fort over humpene i veien at det føltes som å være på Tusenfryd.
Det kan ha vært her et sted vi dro innom en kafé og fikk lunsj.
Neste!
Tomt for druer:
Noen burde satse på modell-karriere etter dette:
Andre burde ikke vært fotograf.
Hector smilte på de første bildene, men skjønte raskt hva slags uttrykk vi var ute etter:
Swallow and follow!
Neste!
Hu hei hvor det går!
Ved å bruke dette bildet later jeg som turen gikk over styr og at alle ble drita fulle. Jeg ga blanke i kamerainnstillinger og bare knipset i vei. Folk kastet i seg vinen og truet guiden, liggende over bordet, om å åpne neste vinflaske.
Det skjedde ikke. Bortsett fra at jeg bommet på innstillingene, sånt skjer selv med vin innabords!
Hector kjørte oss tilbake til hostellet og vi kunne slappe av noen timer før vi gikk ut og toppet dagen med indisk middag og byliv i Stellenbosch til langt uti de mørke, forblåste nattetimer.
Etter en skikkelig dårlig natts søvn på ett rom med seks andre i køyesenger, måtte vi opp for å rekke toget til Cape Town kl 11.11. Tenkte vi skulle få i oss frokost først.
Stor oppstandelse for å få oss til å spise på denne kafeen:
Men etter 40 minutters venting fikk vi vite at de måtte på butikken og kjøpe ingredienser til frokosten vår. Da betalte vi for drikka og gikk til toget:
Til tross for manglende frokost og iskaldt tog, var et eller annet morsomt:
Vi avsluttet dermed turen med en etterlengtet matbit i Cape Town:
Jeg må bare oppklare et par ting siden jeg misliker misforståelser. Den sylinderformede tingesten på nattbordet mitt i Rumulala-posten er IKKE en tampong. Det er en såkalt inhaler, i dette tilfellet Vicks Inhaler. Stapp den i nesa og sniff, så blir det fresht. Kan ikke garantere samme effekt med tampong.
Rugbyguttene måtte IKKE flytte etter det møtet. De har derimot blitt veldig, veldig stille. Ingen banker på vinduene våre om natta, ingen festing, null brøling, null musikk. Bortsett fra når noen av dem kommer hit med keyboard og gitar og synger Adele og Justin Bieber for oss.
Sist fredag, vinsmaking. Da tenker jeg på ektepar og rare turistgrupper på over 45 som gurgler og godter seg og har peiling. Det slapp vi!
Hostellmannen i Stellenbosch (som trodde jeg het Evil) sendte oss av gårde med en fyr i minibuss. Vi var allerede for sent ute, så gjengen med unge mennesker hadde kommet seg gjennom tre typer vin da vi slo oss ned på den første vingården:
Dette ble vår sjåfør og guide. Hørte aldri navnet hans, så Lisa og jeg valgte å kalle ham Hector. Han tasset rundt i slippers og så ut til å miste buksa hele tiden.
Begynte med champagne, fulgte opp med hvitt og rødt. "Drink! It's white and it's nice!" Vi hang etter, her var det bare å helle nedpå før vi skulle videre.
Nei, hun skriver ikke ned poengsum på vinen eller noterer seg navnet på den. Hun skriver seg opp på lunsj-lista. Burger eller salat? På neste vingård, Fairway, viste Hector oss denne:
Mens han her fant vi helt selv:
Inne var det smaksprøver på ost sammen med vinen. Nam!
Fem, seks smaksglass med vin på fire (eller fem? Blir ikke helt enig med meg selv) vingårder. Slikt blir det etter hvert dansing i party-bussen av:
Hector sørget for at musikken var høy nok og hadde nok partyfaktor - og at vi kjørte så fort over humpene i veien at det føltes som å være på Tusenfryd.
Det kan ha vært her et sted vi dro innom en kafé og fikk lunsj.
Neste!
Tomt for druer:
Noen burde satse på modell-karriere etter dette:
Andre burde ikke vært fotograf.
Hector smilte på de første bildene, men skjønte raskt hva slags uttrykk vi var ute etter:
Mannen i bakgrunnen tok aldri hintet.
Swallow and follow!
Neste!
Hu hei hvor det går!
Ved å bruke dette bildet later jeg som turen gikk over styr og at alle ble drita fulle. Jeg ga blanke i kamerainnstillinger og bare knipset i vei. Folk kastet i seg vinen og truet guiden, liggende over bordet, om å åpne neste vinflaske.
Det skjedde ikke. Bortsett fra at jeg bommet på innstillingene, sånt skjer selv med vin innabords!
Hector kjørte oss tilbake til hostellet og vi kunne slappe av noen timer før vi gikk ut og toppet dagen med indisk middag og byliv i Stellenbosch til langt uti de mørke, forblåste nattetimer.
Stor oppstandelse for å få oss til å spise på denne kafeen:
Men etter 40 minutters venting fikk vi vite at de måtte på butikken og kjøpe ingredienser til frokosten vår. Da betalte vi for drikka og gikk til toget:
Til tross for manglende frokost og iskaldt tog, var et eller annet morsomt:
Vi avsluttet dermed turen med en etterlengtet matbit i Cape Town:
No comments:
Post a Comment