Just call me Wild Thing Counting Boo

Siden sist har jeg blitt ekte student, har levert min første minioppgave i politikk, alarmen vår har gått av utenfor, vi har vært på kino (Batman) og jeg har erklært meg selv frisk.

Også har jeg fått noen nye navn. For det er ikke så mange som klarer å uttale navnet mitt her. Noen gir opp med en gang, mens andre øver seg tre, fire ganger og sier bestemt at det skal de aldri glemme. Det gjør de helt sikkert. Derfor går jeg under navnene Willy, Wild Thing og Inga her i huset, men jeg har ikke helt klart å presentere meg som noen av dem enda.

Vent, nå kom det noen inn med brei aksent. Jeg vet at de som bor her gikk opp til de andre …

”Yo, Willy! Do you have some dinner for me?”

Joda, det er noen av rugbygutta som rusler innom. De slår seg ned i sofaen. De skravler, de spør.

”All you guys are so shy! And quiet”, sier de og ser seg rundt etter moroa, en mandags kveld. 

Tidligere på dagen brølte de ute i bakgården, spilte ping pong. Taper en av dem 0-7 må han løpe naken rundt huset, dagslys spiller ingen rolle. Å feste i helgene er for gæmliser, musikk er obligatorisk dagen lang og har man ikke musikk kan man i det minste synge den sjøl. Og når ping pongen, tv og vannpipe blir for kjedelig, kommer de over til oss og synes det er skrekkelig at vi leser hele tiden.   

Jeg snakker litt med dem, sånn at jeg ikke virker helt asosial, unnskylder meg og går tilbake til dataen. 

Disse bor altså i samme hus som oss. I to av leilighetene. Rundt ti, tolv stykker som spiller for UCT og diverse. De står bak våre personlige sanger. Regelen er tydeligvis sånn at om de synger sangen din, må du drikke opp det du måtte ha for hånden. Courtney har fått ny tekst til Volare, noe sånt som ”Å Courtney, åå! Å Courtney, ååoå! She comes from USA, she takes your breath away”. Min er ”Hey, I heard you were a wild one, å å oåooo!”

De står dessuten bak lørdagens fest her i huset, fordelt over fire leiligheter. En fest vi ikke forsto dimensjonene av før det sto en dj på kjøkkenet vårt:

 

Dj’en var også kokk. Meget beleilig, siden jeg var i gang med middagen da han begynte å varme opp:

Han ga meg råd angående steketid på svinekjøttet og sa han skulle studere musikkproduksjon til høsten (våren). 

Det var altså vi som hadde dansegulvet. Oppe var det såkalt lounge, med dette som pynt på bordet:

Lisa og Courtney prøvde seg på strawberry daiquiri uten blender:

De var kvalme den neste timen.

De andre hadde ping pong-konkurranse og kjøleskapet fullt av pønsj. En gul guffe i ei bøtte som folk stakk hånda og flaska si neddi. 

Dessverre fikk vi ikke utnyttet dj’ens talenter til det fulle før politiet kom. Folk rakk ikke å komme i dansemodus og hadde heller skvist seg sammen i etasjen over. 

Første gangen politiet var her, så jeg ikke noe til dem. Men jeg hørte festen måtte være over innen en halvtime. Da var hele toppetasjen så stappa at man måtte beregne nær kroppskontakt med minst fire fulle mennesker samtidig, om man prøvde å bevege seg. Festen slutta ikke etter en halvtime, og politiet kom tilbake. Da banet de seg vei gjennom folkemengden og prøvde å ta ordet. Det var ikke så lett. Og jeg vet ikke om jeg skal skylde på politiet eller oss. 

De var ikke så høyvokste av seg, så etter tre minutters skuing utover en skravlende forsamling så det ut som den ene av de to (med pistol på skinka) tenkte jaja, så får jeg vel klatre opp på den stolen her og skue litt til. 

Hysj! Sa folk. Hvis man sier det på engelsk. Skravle, sa alle de andre. Hysj, sa politiet. Skravle, sa resten. Men så hysj da!!! Politiet er her. Skravle, sa festen. 

Etter enda flere minutter gadd de fleste å holde munn og politiet kom med en noe uklar beskjed fra den lille stolen om at vi måtte være snille og stille og avslutte festen, naboene hadde klagd. Noen sekunder med politisnakk og forsamlingen summet igjen. Jeg tror han prøvde å si noe mer, men ga opp.  

Vi fikk til slutt den flotte festen ut av huset. Vi hadde heldigvis ikke gjort annet galt enn å lage lyd og være ganske mange mennesker. Ingenting var ødelagt, ingen var banket opp, ingen hadde spydd på rare steder. Fjo. Bare gulvene var så klissete at sokkene satt fast.  

Den ene politimannen til Magnus (noe skuffet, ifølge Magnus) da festen hadde flyttet seg ut, bort og vekk: 

“Seems like you guys don't have any respect for us”.

Jeg vet ikke om vi prøvde det, men politi-rådet fra folk før festen var: Give them a drink, let them join the party. That’s all they really want. 

Kanskje det var det han ville ha da han sto der på stolen?

-------------------------------------------------

 

Søndagstur i nabolaget må til etter slike strabaser:

Fjellet bak universitetet:

Jeg blir begeistret hver gang jeg ser et ekorn, men det må jeg bare slutte med. For amerikanere og cape townianere er det som rotter med fin hale, og man ser dem stadig vekk. 

Svære fugler spaserer rundt på gata med den største selvfølge:

Klumpefugl!

Den ene tjukkasen ble helt fortvila da den andre smøg seg under porten og kom seg over til den andre siden hvor gresset var grønnere:

Magnus og jeg observerte den i ti minutter mens den trippet fram og tilbake og ikke kunne skjønne hvordan den feite kroppen skulle komme inn et av hullene i gjerdet. Snart ble menneskene i huset mistenksomme, så vi smilte pent og gikk videre.  

Cape out

Rumalala, Malaruma, Lalamura

Hei og hå og en flaske med rom! Eventuelt Amarula i kaffen. Veldig godt.

(advarsel: dette er hva jeg vil kalle en baktung bloggpost)

Nå har sykdommen tatt oss, men ikke amerikanern. Kanskje Snickers og Goldfish-snacks styrker immunforsvaret? Dette er nattbordet mitt:

Og dette er Lisa som optimistisk trente styrke i dag, men nå ligger her:

Og Magnus snufser. Men strømboksen piper ikke, for vi har nettopp fyllt opp med kilowatt igjen. Like dyrt med strøm som i Norge skal jeg si deg!

Når jeg sitter på politikk-forelesning som slutter kvart på seks på ettermiddagen (hver dag utenom fredag, for søren) har jeg mer lyst til å gå hjem, snyte gørra ut av bihulene og bli frisk.

På søndag gikk vi til toppen av Lion’s Head som ligger på andre siden av sentrum. Det ser slettes ikke ut som et løvehode, men det klarte nesten å skremme meg fra å bestige det likevel, for det er bratt! Formen min likte dårlig at jeg trosset skrekken og kavet meg andpusten opp det fjellet, og jeg tror ikke den likte at jeg løp – ja, det er riktig, vi LØP ­– ned igjen på en halvtime.

Men flott var det der oppe! Makan til utsikt over bukt og hav og by og fjell. Jeg skal ta revansj på både formen og fjellet når jeg blir frisk igjen. ”Men få se bildene da!” Vær så god, jeg har fått låne et par av bildene til Courtney:

Thanks for pretty pictures Courtney!

Neste gang skal jeg ta med kamera. MED minnekort.


Det har oppstått en konkurranse i huset. Bloggekonkurranse. Ingen vet helt hvordan det ble en konkurranse ut av det, hvordan konkurransen fungerer eller når den blir avgjort. Egentlig er saken bare den at Lisa og Magnus også blogger. Vi blir ekstra på vakt hvis en av de andre tar bilder av originale og spennende ting, eller sitter og niskriver på dataen. ”Blogger du nå? Hva skriver du om? Skriver du langt? Har du mange fine bilder?” Jeg vil kalle det bloggeparanoia. Også mobber vi hverandres blogger. Men i skjul tror jeg vi liker dem litt likevel, og jeg tror vi egentlig er gode venner, så i skjul skal jeg linke til dem her nå:

Magnus Buer: www.rumbleinrosebank.wordpress.com

Dette er altså den nyoppstartede bloggen til min baderomskamerat og skolefagkompanjong Magnus Buer som også går journalistikk på Høgskolen. Den skal handle om ”rare og morsomme og annerledes ting som jeg opplever her”, som han sier. ”Jeg vil sikkert legge ut noen bilder, forhåpentligvis av noen dyr” (det liker jeg).

Lisa Svendsen: www.lisaincapetown.blogg.no

Med hakket mer bloggeerfaring enn Magnus (hun har tre innlegg, han har to) har vi bergenseren Lisa som studerer master i musikkvitenskap på Blindern. Hun forteller om stort og smått i Cape Town. Hun sier at hun ikke er altfor glad i evig lang tekst, men tar det igjen på mengden bilder. Man vet aldri hvor Lisa tar veien, så her tror jeg man kan finne mye rart etter hvert.

Begge skriver på engelsk. Kredd!

Vært her en uke!

Hva gjør vi egentlig her i Lyle Road i Rondebosch? Ja, det kan man lure på.

Vi begynner på skolen på mandag og folk har mer eller mindre en timeplan klar, etter at vi har flydd universitetet rundt etter papirer, signaturer og passord. Onsdag sto vi i kø, torsdag sto vi i kø og fredag sto vi i kø sammen med de andre internasjonale studentene. Selv om de har en nevneverdig tungvinn måte å ordne ting på her på UCT, finnes det jaggu meg personligheter bak alle papirene.

Jeg hadde fått et historiefag som ikke finnes. Det måtte tre papirer, en ekstra runde på universitetet, en kø og fjorten signaturer (dog fra samme mann) til for å ordne det.

Jeg banket på døren (da jeg endelig fant den) til direktøren for det hele på Media og Film-studiene. Den hvite, gråhårede mannen kommanderte ”Sit!” og studerte papirene mine nøye. Han lurte på hva jeg ville få ut av studiene på UCT. Herregud, tenkte jeg. Det er et sånt spørsmål man bør ha et utrolig smart svar på, hvorfor hadde ikke jeg pønsket ut noe lurt på forhånd? Hvorfor hadde ingen advart meg om at jeg kunne få et sånt spørsmål? Jeg skrev da et Letter of Intent, holdt ikke det???

Nei, jeg vil jo lære saker og ting jeg ikke kunne lære hjemme da….

”Ingvild… Where are you from?”

“Norway”.

“Of course you’re from Norway! WHERE in Norway?”

Virka ganske irritert. For så dum var han ikke, klart jeg var fra Norge. Jeg sa jeg kom fra Ski, og det var visst det lureste jeg kunne gjøre.

 ”Is there actually a town called SKI?? Hey, she’s from a town called Ski!”

Begeistret delte han sin nye kunnskap med en kollega i døra og plutselig hadde jeg fått et praktisk fag i skrivende journalistikk i stedet. En smule mer relevant enn ikke-eksisterende historietimer. Han signerte overalt på flere papirer for å være på den sikre siden, og et par timer senere sto det til og med på internett at jeg skulle ha print journalism production.

Pausebilde:

Men altså, hva vi gjør. Det har vært så dårlig vær de siste dagene at vi har vært dårlige turister, og studenter er vi jo ikke helt enda. Det regner sidelengs i svære skurer, det blåser og bråker. Ta dette været og flytt det til Rondebosch:

Blir ganske vått.

Da spiser vi frokost inne, vasker klær, besøker gjengen oppe, tar en tur på Nandos mellom skurene (namnam, god lunsj/middag) eller matbutikken, spiller kort, sover, henger på nett, drikker alkohol i mange varianter, går på den lokale puben og ser fotballkamp, røyker vannpipe med naborugbygutta (de er så svære at vi ikke tør annet når de kommer med pipa si) og noen trosser regnet og drar ut på byen.

Dette er Magnus på vei ut på byen lørdag kveld:

 En dag til, så er det slutt på kosen. Da blir det Jammie opp til skolen hver dag:

 Også et dyr ja. Det må bli en bavian fra Cape Point! 

Håper dere får en ok 22. juli der oppe i nord.

Banikamalåkå?

Jeg har strøm til dataen min. Hurra! Men internetten er fortsatt svindyr (eller swine-expensive som vi norske ville sagt her i leiligheten. Engelsken blir bare dårligere for hver dag som går. Hairfjuner, dots in the ears, folk high school osv).

Nå kan jeg presentere litt av Cape Town, for nå har jeg bilder med sol på.

Dette er hovedbygningen blant fryktelig mange bygninger som hører til universitetet:

 Utsikten derifra:

Ute på busstur igjen med skolen:

 Sånn som jeg har skjønt det, er dette en del av Table Mountain. Den flate delen er bak der et sted.

Dagene er ikke helt lagt opp for spising. I tillegg hadde vi her brukt en halvtime på å busse rundt skolen for å komme oss ned til hovedgata vår. Vi kunne ha gått på 8 minutter. Magnus, Lisa og Courtney synes det er slitsomt å smile på bilder:

De fikk mat, men det hjalp ikke det heller:

Lisa, Magnus og jeg tok (vanlig) taxi (med taksameter og greier) til Water Front for å få med oss solnedgangen (taxien ved siden av denne altså):

Lisa liker å snakke med folk. Noen ganger fører det til at vi må gi bort alle myntene våre, men oftest går det bra. Som her:

Banikamalåkå? Sånn ca. Det betyr hva heter du? på xhosa. Sjåfør-Mike lærte oss det. Skuffende nok var det ingen klikkelyder i den setningen.


Water Front (turist- og rikmannsområde):

Og på et svisj blir det mørkt:

Lovte en leilighetpresentasjon. Vi tar kortversjonen, illustrert av norske Lisa, norske Magnus og amerikanske Courtney.

Bak denne muren, låste porten og det elektriske gjerdet er det fire dører. Vi bor i den til høyre. Magnus og Lisa er ganske gode på å vise fram huset:

Gang bort til kjøkken, og dør til uteplass:

Men hvor er illustratørene?

De sjekker ut biblioteket:

 Komfyr:

Konversasjon i dagligstuen:

Rommet mitt:

Fint sted å stille hvitbalansen:

Men jeg liker å ha den på auto, så har tenkt til å henge opp noe på veggene.


Det bør være et dyrebilde i enhver god bloggpost. De eneste jeg møtte i dag var noen rare katter og disse onde fuglene. Avslutter med dem:

Don't mess with the maps

Pip pip snufs. Pip pip snufs. Snufs pip pip.

Sånn var det å våkne i dag. Pipinga er strømboksen på veggen som forteller at vi må gå på butikken og kjøpe mer elektrisitet til huset. Snufsinga er Magnus som er tett i nesa. Alle i leiligheten er egentlig litt snufsete, for det er KALDT her inne. Huset er laget av mur, det er null isolasjon og ingen oppvarming, bortsett fra en stor, flat ”ovn” på veggen over hver seng.  

Første rapport herifra, og det er allerede alt for mye å fortelle.

Begynner med vår ringe bolig:

På naborommet bor altså Magnus, på det andre rommet bor Lisa (fra Bergen, og musikkvitenskap (!) på Blindern), på det neste rommet bor Courtney fra Tennessee og det siste rommet er foreløpig tomt (tror vi). Over oss bor to gutter fra Blindern, en canadier, en tysker og en kenyaner. Veldig fin gjeng! Føler meg allerede hjemme med dem.

Det er drøssevis av nordmenn her. Når vi henger rundt med de andre internasjonale studentene hører vi mest amerikansk og norsk.

”Hi! Where are you from?”

“Norway”

“Åh, er du norsk? Ja, jeg så vel egentlig det på Bergans-jakka di”. 

Og så blir vi enige om at det er alt for mange nordmenn her, for det er ikke særlig eksotisk, og vi reiste ikke i ett døgn og til andre siden av jorda for å treffe de samme som på byen i Oslo, men så er det litt fint å kunne snakke norsk og ikke stamme fram dårlige setninger på et språk som ikke ligger heelt naturlig i munnhulen enda. 

Hittil har jeg blant annet vært på guida busstur og drum work shop (500 bongotrommer på en gang!) med int.stud.-gjengen, vært ute på pub, ordna med telefon, leter etter et adapter som passer til dataen min, handla på vår lokale Pick and pay-matbutikk, og i dag tok Magnus og jeg toget til sentrum. 

Tredje klasse og stappe trangt. 5 kroner per pers for en 10/15-minutters tur fra Mowbray til sentrum. Folk hang ut av døra mens vi kjørte og spurte om Magnus røyka weed. Da vi kom fram skjønte vi hvor stort Cape Town er. Diger by med ruvende fjell på den ene siden og en fjellkjede på den andre i det fjerne, havet et sted mellom der. Rakk bare å spise middag på en mystisk restaurant med røde lysekroner og dro hjem da det ble mørkt i sju-tida. 

Man tar ikke trikk, buss eller t-bane her. Man tar taxivan. Hvite kassebiler med hoiende menn som roper hvor den går, uten at den har spesifikke holdeplasser av den grunn. Det gjelder å finne en som går dit du skal, gi 5 kroner til sjåføren, hoppe inn og satse på at man kommer fram. Vi hadde verken kart eller peiling på opp og ned i byen i dag, men med et par timer i margin ender vi stort sett opp på riktig sted til slutt.

Bukseknapp er forresten det siste jeg tenker på akkurat nå.

^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^

Tid for bilder! 

Dette er Cape Point. På toppen og tuppen helt ut mot havet. Kameraet klarte ikke å fokusere.

Bavianer! I lange baner. De gikk fritt rundt sammen med oss på Cape Point.

 Her ble jeg redd og trakk meg forsiktig tilbake. Den bare jumpa ned ved siden av meg og rusla videre.

Været skifter hele tida. I dag var det for eksempel strålende sol og 18 grader midt på dagen.  Denne dagen var det regn og tåke med korte innslag av sol (eventuelt bare mindre tåke):

Babybavian! Jeg MÅ tilbake og snakke mer med disse dyra.

Rett nedenfor Cape Point og bavianene fant vi Kapp det gode håp:

Masse internasjonale studenter:

Pingvinene er morsomst i bevegelse, men ganske ok på bilde også:

Strømmen min går ut! I neste innlegg skal jeg vise fram leiligheten, vakkert illustrert av beboerne.

 Cape out