Siden sist har jeg blitt ekte student, har levert
min første minioppgave i politikk, alarmen vår har gått av utenfor, vi har vært
på kino (Batman) og jeg har erklært meg selv frisk.
Også har jeg fått noen nye navn. For det er ikke så mange som klarer å uttale navnet mitt her. Noen gir opp
med en gang, mens andre øver seg tre, fire ganger og sier bestemt at det skal
de aldri glemme. Det gjør de helt sikkert. Derfor går jeg under navnene Willy, Wild
Thing og Inga her i huset, men jeg har ikke helt klart å presentere meg som
noen av dem enda.
Vent, nå kom det noen inn med brei aksent. Jeg vet
at de som bor her gikk opp til de andre …
”Yo, Willy! Do
you have some dinner for me?”
Joda, det er noen av rugbygutta som rusler innom. De
slår seg ned i sofaen. De skravler, de spør.
”All you guys
are so shy! And quiet”, sier de og ser seg rundt etter moroa, en
mandags kveld.
Tidligere på dagen brølte de ute i bakgården, spilte
ping pong. Taper en av dem 0-7 må han løpe naken rundt huset, dagslys spiller
ingen rolle. Å feste i helgene er for gæmliser, musikk er obligatorisk dagen
lang og har man ikke musikk kan man i det minste synge den sjøl. Og når ping
pongen, tv og vannpipe blir for kjedelig, kommer de over til oss og synes det
er skrekkelig at vi leser hele tiden.
Jeg snakker litt med dem, sånn at jeg ikke virker
helt asosial, unnskylder meg og går tilbake til dataen.
Disse bor altså i samme hus som oss. I to av leilighetene.
Rundt ti, tolv stykker som spiller for UCT og diverse. De står bak våre
personlige sanger. Regelen er tydeligvis sånn at om de synger sangen din, må du
drikke opp det du måtte ha for hånden. Courtney har fått ny tekst til Volare,
noe sånt som ”Å Courtney, åå! Å Courtney, ååoå! She comes from USA, she takes
your breath away”. Min er ”Hey,
I heard you were a wild one, å å oåooo!”
De står dessuten bak lørdagens fest her i huset,
fordelt over fire leiligheter. En fest vi ikke forsto dimensjonene av før det
sto en dj på kjøkkenet vårt:
Dj’en var også kokk. Meget beleilig, siden jeg var i
gang med middagen da han begynte å varme opp:
Han ga meg råd angående steketid på svinekjøttet og
sa han skulle studere musikkproduksjon til høsten (våren).
Det var altså vi som hadde dansegulvet. Oppe var det
såkalt lounge, med dette som pynt på bordet:
Lisa og Courtney prøvde seg på strawberry daiquiri uten blender:
De var kvalme den neste timen.
De andre hadde ping pong-konkurranse og kjøleskapet
fullt av pønsj. En gul guffe i ei bøtte som folk stakk hånda og flaska si neddi.
Dessverre fikk vi ikke utnyttet dj’ens talenter til
det fulle før politiet kom. Folk rakk ikke å komme i dansemodus og hadde heller
skvist seg sammen i etasjen over.
Første gangen politiet var her, så jeg ikke noe til
dem. Men jeg hørte festen måtte være over innen en halvtime. Da var hele
toppetasjen så stappa at man måtte beregne nær kroppskontakt med minst fire
fulle mennesker samtidig, om man prøvde å bevege seg. Festen slutta ikke etter
en halvtime, og politiet kom tilbake. Da banet de seg vei gjennom folkemengden
og prøvde å ta ordet. Det var ikke så lett. Og jeg vet ikke om jeg skal skylde på politiet eller oss.
De var
ikke så høyvokste av seg, så etter tre minutters skuing utover en skravlende
forsamling så det ut som den ene av de to (med pistol på skinka) tenkte jaja,
så får jeg vel klatre opp på den stolen her og skue litt til.
Hysj! Sa
folk. Hvis man sier det på engelsk. Skravle, sa alle de andre. Hysj, sa
politiet. Skravle, sa resten. Men så hysj da!!! Politiet er her. Skravle, sa
festen.
Etter
enda flere minutter gadd de fleste å holde munn og politiet kom med en noe
uklar beskjed fra den lille stolen om at vi måtte være snille og stille og
avslutte festen, naboene hadde klagd. Noen sekunder med politisnakk og
forsamlingen summet igjen. Jeg tror han prøvde å si noe mer, men ga opp.
Vi fikk
til slutt den flotte festen ut av huset. Vi hadde heldigvis ikke gjort annet
galt enn å lage lyd og være ganske mange mennesker. Ingenting var ødelagt,
ingen var banket opp, ingen hadde spydd på rare steder. Fjo. Bare gulvene var
så klissete at sokkene satt fast.
Den ene
politimannen til Magnus (noe skuffet, ifølge Magnus) da festen hadde flyttet
seg ut, bort og vekk:
“Seems like you guys don't have any respect for us”.
Jeg vet
ikke om vi prøvde det, men politi-rådet fra folk før festen var: Give them a
drink, let them join the party. That’s all they really want.
Kanskje det var
det han ville ha da han sto der på stolen?
-------------------------------------------------
Søndagstur i nabolaget må til etter slike strabaser:
Fjellet bak universitetet:
Jeg blir begeistret hver gang jeg ser et ekorn, men det må jeg bare
slutte med. For amerikanere og cape townianere er det som rotter med fin
hale, og man ser dem stadig vekk.
Svære fugler spaserer rundt på gata med den største selvfølge:
Klumpefugl!
Den ene tjukkasen ble helt fortvila da den andre smøg seg under porten og kom seg over til den andre siden hvor gresset var grønnere:
Magnus og jeg observerte den i ti minutter mens den trippet fram og
tilbake og ikke kunne skjønne hvordan den feite kroppen skulle komme inn
et av hullene i gjerdet. Snart ble menneskene i huset mistenksomme, så vi smilte pent og gikk videre.
Cape out
No comments:
Post a Comment