Folk er i veien, og jeg er i veien for folk.
Nå er alt håp ute, og jeg holder meg inne.
Nå er alt håp ute, og jeg holder meg inne.
Tuesday, February 20, 2018
Tuesday, September 19, 2017
Sunday, December 18, 2016
Største felles faktor
Vi hadde tre tider
Sammen
Fortid, nåtid og fremtid
Det gjelder å skille dem fra hverandre
For nå har vi bare én igjen
Sammen
Fortid, nåtid og fremtid
Det gjelder å skille dem fra hverandre
For nå har vi bare én igjen
Thursday, December 15, 2016
Omdømme
Det finnes de som sier, tror eller kan,
De som både mener og vet hva det vil si å være mann
Men jo mer han snakker og tegner opp bildet
Jo mindre tror jeg på en oppriktig kilde
Å orke å være seg selv
Nok
Holde seg utenfor båsen
La noen andre bygge den ramma
om de absolutt vil
og slå igjen låsen
Det er deres bås, og lås
Du kan danse deg ut, gjennom, over og rundt
i din verden, i ditt eget sinn
Eller vil du så gjerne inn?
Den artige fremkaller latter
Den urettferdige skaper harme
Den tydelige demper de som pjatter
Den tolerante sender varme
Han trengte ikke å si
Jeg er morsom
Vi deler ulikt
Ti still!
Jeg er snill
Han gjorde, agerte og var
Klar
Over sin innvirkning, utstråling, avvikling, påvirkning
For det å gjøre, agere og bare være
Er viktigere enn å forføre, deklamere og erklære
Sunday, December 04, 2016
Bursdag!
En av de beste gavene jeg fikk var min egen vott.
Søppelbilen sto borte ved dunkene utenfor oppgangen min, og mannen med oransje arbeidsklær holdt fjernkontrollen og styrte tømmeprosessen. Den flere meter lange søppelposen som trekkes opp fra undergrunnen hang og dingla, og det rant sånn fin søppelsaft ut av enden ned på asfalten mens han styrte posen oppi lastebilen, åpnet snøret i bånn og helte ut borettslagets etterlatenskaper.
Jeg skulle bare kaste en bæsjepose i forbifarten, i den dunken som sto igjen på bakken, ferdig på tur med Iva, men den ene votten min var tydeligvis i samme hånd og fulgte med ned i mørket. Shit. Votten som min ekstrabestemor på Møre har strikka. Stakk den gjenværende votten i lomma og skammet meg en smule. Jeg gikk sakte mot døra, på vei inn, vurderte både til og fra. Snudde.
- Eeh, hei! Du, jeg mista votten min oppi der. Jeg pekte. Han tok av seg øreklokkene.
- Du mista hva, sa du? Spurte han med øst-europeisk aksent og undrende blå øyne.
- En vott. Som denne. Jeg dro opp høyrevotten av lomma, så han skulle få et referansepunkt. Hvit og svart med nøysomt mønster. Jeg løftet på lokket og kikket ned i dunken. Votten lå langt der nede, på toppen av alt det andre.
- Jeg ser den! Gjør du? Lurte jeg på. Jeg flyttet hodet mitt, så han kunne stikke hodet sitt ned i dunken, under det irriterende lokket som ikke holdes oppe av seg selv, men sitter fast med kjetting på begge sider og som du må holde med den ene armen når du kaster søppel, noe som er spesielt irriterende i papirdunken, hvor du alltid ønsker deg tre armer for å få gjort jobben mest effektivt. Men jeg hadde ikke mistet votten i papirdunken, for det er feil sted å kaste en bæsjepose, så votten min lå sammen med søppelet.
- Oi. Stort problem! Sa han.
- Ja? Stort problem? Sa jeg, anerkjennende, for å vise at jeg stolte på hans faglige vurdering i slik en kritisk stund, men samtidig med en bekymret mine, for å uttrykke at dette var et problem jeg hadde blitt veldig glad for å fikse.
- Nedi der er masse dritt, utdypet han. Ja, det var jeg enig i. Jeg så at han vurderte noe til og fra, og så sa han
- Vent der.
Han gjorde seg ferdig med den første posen som fortsatt hang i lufta, firte den ned i undergrunnen igjen. Festet kroken på det som nå var blitt en diger vottebeholder, styrte posen oppover. Jeg var spent på hvor i prosessen han hadde tenkt til å se etter votten. Det var ikke her. Søppelposen var på vei mot lastebilen og alt ble helt ut. Han trakk fram en stige fra undersiden av bilen, stilte den opp langs siden på bilen og klatret opp. Oppe i lastebilen sto han på en slags plattform over alt avfallet og speidet. Han holdt seg i kantene og det så ut som han brukte beina som spade. Det så også ut som om han gjentok både «stort problem» og «masse dritt» der han holdt på. Iva og jeg ventet. Han lette såpass lenge at jeg tenkte at selv hadde jeg gitt opp for lenge siden, og jeg får bare holde det skjult så lenge som mulig for andre at ekstrabestemorvotten var tapt.
Plutselig holdt han den i hånda, svart og hvit med nøysomt mønster, og smilte. Jeg heiv armene i været og jublet. Han luktet demonstrativt på votten der oppe på lasteplanet, men så viste han tommel opp. Han klatret ned stigen, ga meg votten og sa fornøyd
- Ingen problem! Jeg syntes det var storartet at han hadde klart en oppgave han på forhånd hadde vurdert som nærmest umulig.
- Tuusen takk! Sa jeg en del ganger, klemte vottene og klemte ham. Det ble dagens første bursdagsklem. En klem jeg stjal fra en fremmed som hjalp meg med et problem jeg hadde laget helt på egen hånd. Til en ikke-klemmer å være, synes jeg ikke det var så verst.
Hurra for egenkomponerte bursdagsgaver og snille folk!
Søppelbilen sto borte ved dunkene utenfor oppgangen min, og mannen med oransje arbeidsklær holdt fjernkontrollen og styrte tømmeprosessen. Den flere meter lange søppelposen som trekkes opp fra undergrunnen hang og dingla, og det rant sånn fin søppelsaft ut av enden ned på asfalten mens han styrte posen oppi lastebilen, åpnet snøret i bånn og helte ut borettslagets etterlatenskaper.
Jeg skulle bare kaste en bæsjepose i forbifarten, i den dunken som sto igjen på bakken, ferdig på tur med Iva, men den ene votten min var tydeligvis i samme hånd og fulgte med ned i mørket. Shit. Votten som min ekstrabestemor på Møre har strikka. Stakk den gjenværende votten i lomma og skammet meg en smule. Jeg gikk sakte mot døra, på vei inn, vurderte både til og fra. Snudde.
- Eeh, hei! Du, jeg mista votten min oppi der. Jeg pekte. Han tok av seg øreklokkene.
- Du mista hva, sa du? Spurte han med øst-europeisk aksent og undrende blå øyne.
- En vott. Som denne. Jeg dro opp høyrevotten av lomma, så han skulle få et referansepunkt. Hvit og svart med nøysomt mønster. Jeg løftet på lokket og kikket ned i dunken. Votten lå langt der nede, på toppen av alt det andre.
- Jeg ser den! Gjør du? Lurte jeg på. Jeg flyttet hodet mitt, så han kunne stikke hodet sitt ned i dunken, under det irriterende lokket som ikke holdes oppe av seg selv, men sitter fast med kjetting på begge sider og som du må holde med den ene armen når du kaster søppel, noe som er spesielt irriterende i papirdunken, hvor du alltid ønsker deg tre armer for å få gjort jobben mest effektivt. Men jeg hadde ikke mistet votten i papirdunken, for det er feil sted å kaste en bæsjepose, så votten min lå sammen med søppelet.
- Oi. Stort problem! Sa han.
- Ja? Stort problem? Sa jeg, anerkjennende, for å vise at jeg stolte på hans faglige vurdering i slik en kritisk stund, men samtidig med en bekymret mine, for å uttrykke at dette var et problem jeg hadde blitt veldig glad for å fikse.
- Nedi der er masse dritt, utdypet han. Ja, det var jeg enig i. Jeg så at han vurderte noe til og fra, og så sa han
- Vent der.
Han gjorde seg ferdig med den første posen som fortsatt hang i lufta, firte den ned i undergrunnen igjen. Festet kroken på det som nå var blitt en diger vottebeholder, styrte posen oppover. Jeg var spent på hvor i prosessen han hadde tenkt til å se etter votten. Det var ikke her. Søppelposen var på vei mot lastebilen og alt ble helt ut. Han trakk fram en stige fra undersiden av bilen, stilte den opp langs siden på bilen og klatret opp. Oppe i lastebilen sto han på en slags plattform over alt avfallet og speidet. Han holdt seg i kantene og det så ut som han brukte beina som spade. Det så også ut som om han gjentok både «stort problem» og «masse dritt» der han holdt på. Iva og jeg ventet. Han lette såpass lenge at jeg tenkte at selv hadde jeg gitt opp for lenge siden, og jeg får bare holde det skjult så lenge som mulig for andre at ekstrabestemorvotten var tapt.
Plutselig holdt han den i hånda, svart og hvit med nøysomt mønster, og smilte. Jeg heiv armene i været og jublet. Han luktet demonstrativt på votten der oppe på lasteplanet, men så viste han tommel opp. Han klatret ned stigen, ga meg votten og sa fornøyd
- Ingen problem! Jeg syntes det var storartet at han hadde klart en oppgave han på forhånd hadde vurdert som nærmest umulig.
- Tuusen takk! Sa jeg en del ganger, klemte vottene og klemte ham. Det ble dagens første bursdagsklem. En klem jeg stjal fra en fremmed som hjalp meg med et problem jeg hadde laget helt på egen hånd. Til en ikke-klemmer å være, synes jeg ikke det var så verst.
Hurra for egenkomponerte bursdagsgaver og snille folk!
Sunday, January 06, 2013
Nesten Nordpolen
Tiden etter skoleslutt var den desidert beste tiden i Sør-Afrika (med mer). Etter en ukes tid i Cape Town (forrige post), dro Markus, Lisa, Andreas, Magnus, Ida, Ina, Silje og jeg på tur. Først fløy vi til Joburg for å ta flyet videre til Livingstone i Zambia like ved Victoria falls. Der bodde vi på et fint backpacker-sted hvor vi møtte enda flere nordmenn fra Cape Town. Vi lå mye i chill-out zone, drakk vann/øl og leste bok.
Her var det veldig mye varmere enn i CT. Over 30 grader omtrent hele døgnet, hvert fall inne på dormen med 14 andre personer. Første natt var preget av bivirkninger (eventuelt placebo) fra malariatablettene med uhyggelige drømmer, kvalme og svimmelhet og rennende svette.
På med shortsen og klar for Victoria Falls som på denne tiden av året er ganske uttørka, noe som gjør at vi kan rusle over der det pleier å være vann.
Zimbabwe på venstre side, Zambia til høyre:
På Zambiasiden kunne vi altså holde hender og komme oss bort til Devil's Pool.
Hvor vi kunne bade! Ser du han med rød shorts? Derifra hoppet vi ut til kanten på fossefallet og plasket rundt med en guide og fisk som suttet oss på tærne (fiskene, ikke guiden).
De andre hang over kanten mens guiden holdt dem i beina. Jeg syntes det var helt greit å ikke gjøre det.
Så skulle vi reise til en øy i Zambezi-elva og bo på Jungle Junction. Det var ca det vi visste på forhånd. Vi ble lovet transport og skjønte etter hvert at det ikke kom flere pick-uper. Jeg satt i hjørnet ved siden av gule Magnus.
I noe mer enn en time satt vi slik i vinden. Det var ganske fint.
Vi så noen bavianer og elefanter langs veien, og kom etter hvert inn i en skog. Der ble vi lastet over til tre kanoer:
Så stille, så stille. Bare lyden av åre i vann.
Her bodde Lisa og jeg. Vi hadde hver vår seng, hvert vårt myggnett og ett stearinlys. Det brukte vi når det ble svarte natta i seks, sju-tida.
De andre hadde like hytter i nærheten på øya. "Sentrum" var hytta med bar ut mot elva, hengekøyene under trærne og en stor hytte hvor vi samlet oss til måltidene. Do, dusj og septiktank fantes litt lengre unna. Alt med stråtak og stiforbindelse med den mykeste sand.
Før middag fikk vi sunset-tur i kano med popcorn.
Det var bare et par andre gjester på øya. Når kokken/resepsjonisten ringte med bjella visste man at det var mat i den største hytta:
Opplegget og maten var inkludert i prisen. Vi spiste det vi fikk servert og vi gjorde det den alkoholbaserte daglige lederen med skotske aner foreslo at vi skulle gjøre. Han hang mest i baren, jeg hang mest i hengekøya:
Vi tenkte å dra etter en natt, men det var så aldeles behagelig å være der at vi ble en natt til.
Tror jeg aldri har kjent på en sånn ro før. Gyngende i hengekøya, i stummende mørke, lyden av jungel og glade folk et stykke unna, stjernehimmel et sted bak trærne og perfekt temperatur, et sted mellom 20 og 25 om jeg skulle tippe.
Hvis du synes det er helt greit med tusenbein like lange som foten din, en fyllik som snakker bullshit, digre insekter som detter ned fra taket i middagstallerkenen din, kun tre måltider om dagen og mulig apekattbesøk i senga vil jeg absolutt anbefale deg å dra til Jungle Junction.
Vi hilste på en genet. Kokken kalte den Janet. Janet Jackson. Den likte pasta:
Og fikk rundtur i landsbyen på andre siden av elva:
Så måtte vi forlate Zambia og komme oss over grensa til Zimbabwe. Her utnyttes tanning-mulighetene mens vi venter på at passene blir stemplet.
Der sjekket vi inn i den lille turistbyen Victoria Falls og så fallene fra den andre siden hvor utsikten er bedre. Det var så varmt og svett den dagen at jeg ikke orket å bære på kameraet. Tenk masse vann, yr i lufta, hvitt, langt ned, brusing også videre. Foss liksom. Fra 70 til 108 meter høyt.
Etter hederlig innsats av Andreas var safaritur for åtte ordnet. Takk! Tre timer med bil innover i landet og vi var framme i Hwange National Park:
Da smakte det med en kopp te, my darling. Spesielt da vi fant ut at det var gratis. Vi fikk vår egen kontaktperson og støtteperson og sjåfør og jeg vet ikke hva. De fortalte oss når vi fikk mat, hva vi skulle spise og hva vi skulle gjøre. Det var fint, vi var jo tross alt på ferie. Sjåfør (ranger) viste oss en hyenebæsj:
Det kan brukes som kritt. For eksempel på den lokale skolen, hvor barna sang Fader Jakob for oss:
Men safarien kunne by på mer enn bæsj.
Det var mange elefanter:
Og noen krokodiller!
Og ape som ville ha lunsjen vår:
Også så vi en hel skokk med bøffel, tre sjakaler, sebra, antiloper og løver.
Det var fint å bo på hotellet. Det var et helt ordentlig hus og rommene hadde bad, vifte i taket, vindu og det hele. Etter to netter reiste vi videre til Bulawayo, ca midt i landet. Vi syntes det var lurt å ha egen sjåfør i de tre, fire timene det tok, for vi ble stoppet mange ganger av "politiet"? som måtte sjekke papirer og bagasje og slikt. Men det gikk bra hver gang.
Her er vår ringe bolig på backpacker-stedet i Bulawayo som vi nesten ikke fant:
Ida fant ekornbæsj midt i senga si og flyttet til en hytte ved siden av.
Strømmen var borte da vi ville lage middag. Huseierne sa den ville komme tilbake om en time, men ingen visste sikkert for i Zimbabwe skrur myndighetene av strømmen litt når det passer dem. Da satt vi i "loungen" (stue med en gammel tv uten kanaler og sofaer fra 60-tallet med bamsehåndklær i) i mørket og resiterte dikt fra hukommelsen. Strømmen kom heldigvis tilbake til passende tid og vi satte i gang på det lite velutstyrte kjøkkenet. Vi tagde hva vi havde og klarte å få til en slags pasta bolognese. De tre amerikanerne som bodde der feiret Thanksgiving og lagde all maten sin i mikroen.
Bulawayo er en større by med gater, biler, butikker og sånt man gjerne finner i en by. Det var ikke lov å ta bilde av offentlige bygninger eller personer, så jeg tok ikke sjansen. Matbutikkene var kjempestore med ganske lite innhold. Et sted var maisboksene plassert på rekke og rad bortover hylla istedenfor i dybden. En og en boks i flere meter, på tre hyllerader. Et annet sted så vi noe som lignet en halv, flådd sau med pels og det hele i kjøttdisken.
Silje gikk på et apotek for å kjøpe aftersun. Det produktet var ikke betjeningen så kjent med. Men han var veldig stolt av solkremen han hadde, og prøvde å selge henne den.
Tiden var kommet. Jeg hadde en avtale med taxisjåføren som skulle kjøre meg, og bare meg, til flyet mitt utenfor Bulawayo. Resten av reisefølget skulle gå på det fantastiske museet i byen og planlegge turen videre mot Mosambik, Swaziland og Sør-Afrikas kyst.
Vi feiret/sørget over at jeg skulle dra med noe guggete mat på en restaurant i byen som allerede var klar til jul:
Gråtkvalt sa jeg hade til alle sammen og kom meg ut til "flyplassen" - en hangar i ødemarken. Ble på gråten igjen da jeg så det lille propell-flyet som skulle bakse seg til Joburg. Men jeg sitter jo her på Torshov nå, så det må ha gått bra.
Tilbake i Lyle road hentet jeg mamma på flyplassen i CT. Vi var turister i byen i noen dager og var på fasjonabel safari utenfor Port Elisabeth hvor vi blant annet møtte han her:
Det var en aldeles strålende bursdagsgave!
Så var det adjø og farvel til Cape Town, Lyle road, Rondebosch, gata vår, fjellene, været, vinden og folka. Stakkars mamma, de siste dagene måtte hun leve med et nervevrak av en datter som ikke kunne fatte at alt plutselig var over og skulle pakkes sammen.
Nå føles det ca sånn:
Trist å dra derifra? Ja
Godt å være hjemme igjen? Ja
Kaldt og mørkt i Norge? Ja
Ville du gjort det igjen? Neppe
Angrer du på at du dro? Nei
Minner for livet? Ja
Cape Out
Her var det veldig mye varmere enn i CT. Over 30 grader omtrent hele døgnet, hvert fall inne på dormen med 14 andre personer. Første natt var preget av bivirkninger (eventuelt placebo) fra malariatablettene med uhyggelige drømmer, kvalme og svimmelhet og rennende svette.
På med shortsen og klar for Victoria Falls som på denne tiden av året er ganske uttørka, noe som gjør at vi kan rusle over der det pleier å være vann.
Zimbabwe på venstre side, Zambia til høyre:
På Zambiasiden kunne vi altså holde hender og komme oss bort til Devil's Pool.
Hvor vi kunne bade! Ser du han med rød shorts? Derifra hoppet vi ut til kanten på fossefallet og plasket rundt med en guide og fisk som suttet oss på tærne (fiskene, ikke guiden).
 | |
| Å, så gøy å leke med livet. Foto: Lisa Svendsen. |
De andre hang over kanten mens guiden holdt dem i beina. Jeg syntes det var helt greit å ikke gjøre det.
Så skulle vi reise til en øy i Zambezi-elva og bo på Jungle Junction. Det var ca det vi visste på forhånd. Vi ble lovet transport og skjønte etter hvert at det ikke kom flere pick-uper. Jeg satt i hjørnet ved siden av gule Magnus.
I noe mer enn en time satt vi slik i vinden. Det var ganske fint.
 |
| Han til høyre var en av to franskgutter som var med til øya. De er på sparkesykkel-jorda-rundt-tur, og GRAVLAKS er det morsomste ordet de noen gang har hørt. |
Så stille, så stille. Bare lyden av åre i vann.
Her bodde Lisa og jeg. Vi hadde hver vår seng, hvert vårt myggnett og ett stearinlys. Det brukte vi når det ble svarte natta i seks, sju-tida.
De andre hadde like hytter i nærheten på øya. "Sentrum" var hytta med bar ut mot elva, hengekøyene under trærne og en stor hytte hvor vi samlet oss til måltidene. Do, dusj og septiktank fantes litt lengre unna. Alt med stråtak og stiforbindelse med den mykeste sand.
Før middag fikk vi sunset-tur i kano med popcorn.
Det var bare et par andre gjester på øya. Når kokken/resepsjonisten ringte med bjella visste man at det var mat i den største hytta:
Opplegget og maten var inkludert i prisen. Vi spiste det vi fikk servert og vi gjorde det den alkoholbaserte daglige lederen med skotske aner foreslo at vi skulle gjøre. Han hang mest i baren, jeg hang mest i hengekøya:
 | |
| Foto: Lisa Svendsen |
Vi tenkte å dra etter en natt, men det var så aldeles behagelig å være der at vi ble en natt til.
Tror jeg aldri har kjent på en sånn ro før. Gyngende i hengekøya, i stummende mørke, lyden av jungel og glade folk et stykke unna, stjernehimmel et sted bak trærne og perfekt temperatur, et sted mellom 20 og 25 om jeg skulle tippe.
Hvis du synes det er helt greit med tusenbein like lange som foten din, en fyllik som snakker bullshit, digre insekter som detter ned fra taket i middagstallerkenen din, kun tre måltider om dagen og mulig apekattbesøk i senga vil jeg absolutt anbefale deg å dra til Jungle Junction.
Vi hilste på en genet. Kokken kalte den Janet. Janet Jackson. Den likte pasta:
Og fikk rundtur i landsbyen på andre siden av elva:
Så måtte vi forlate Zambia og komme oss over grensa til Zimbabwe. Her utnyttes tanning-mulighetene mens vi venter på at passene blir stemplet.
Der sjekket vi inn i den lille turistbyen Victoria Falls og så fallene fra den andre siden hvor utsikten er bedre. Det var så varmt og svett den dagen at jeg ikke orket å bære på kameraet. Tenk masse vann, yr i lufta, hvitt, langt ned, brusing også videre. Foss liksom. Fra 70 til 108 meter høyt.
Etter hederlig innsats av Andreas var safaritur for åtte ordnet. Takk! Tre timer med bil innover i landet og vi var framme i Hwange National Park:
Da smakte det med en kopp te, my darling. Spesielt da vi fant ut at det var gratis. Vi fikk vår egen kontaktperson og støtteperson og sjåfør og jeg vet ikke hva. De fortalte oss når vi fikk mat, hva vi skulle spise og hva vi skulle gjøre. Det var fint, vi var jo tross alt på ferie. Sjåfør (ranger) viste oss en hyenebæsj:
Det kan brukes som kritt. For eksempel på den lokale skolen, hvor barna sang Fader Jakob for oss:
Men safarien kunne by på mer enn bæsj.
Det var mange elefanter:
Og noen krokodiller!
Og ape som ville ha lunsjen vår:
Også så vi en hel skokk med bøffel, tre sjakaler, sebra, antiloper og løver.
Det var fint å bo på hotellet. Det var et helt ordentlig hus og rommene hadde bad, vifte i taket, vindu og det hele. Etter to netter reiste vi videre til Bulawayo, ca midt i landet. Vi syntes det var lurt å ha egen sjåfør i de tre, fire timene det tok, for vi ble stoppet mange ganger av "politiet"? som måtte sjekke papirer og bagasje og slikt. Men det gikk bra hver gang.
Her er vår ringe bolig på backpacker-stedet i Bulawayo som vi nesten ikke fant:
Ida fant ekornbæsj midt i senga si og flyttet til en hytte ved siden av.
Strømmen var borte da vi ville lage middag. Huseierne sa den ville komme tilbake om en time, men ingen visste sikkert for i Zimbabwe skrur myndighetene av strømmen litt når det passer dem. Da satt vi i "loungen" (stue med en gammel tv uten kanaler og sofaer fra 60-tallet med bamsehåndklær i) i mørket og resiterte dikt fra hukommelsen. Strømmen kom heldigvis tilbake til passende tid og vi satte i gang på det lite velutstyrte kjøkkenet. Vi tagde hva vi havde og klarte å få til en slags pasta bolognese. De tre amerikanerne som bodde der feiret Thanksgiving og lagde all maten sin i mikroen.
Bulawayo er en større by med gater, biler, butikker og sånt man gjerne finner i en by. Det var ikke lov å ta bilde av offentlige bygninger eller personer, så jeg tok ikke sjansen. Matbutikkene var kjempestore med ganske lite innhold. Et sted var maisboksene plassert på rekke og rad bortover hylla istedenfor i dybden. En og en boks i flere meter, på tre hyllerader. Et annet sted så vi noe som lignet en halv, flådd sau med pels og det hele i kjøttdisken.
Silje gikk på et apotek for å kjøpe aftersun. Det produktet var ikke betjeningen så kjent med. Men han var veldig stolt av solkremen han hadde, og prøvde å selge henne den.
Tiden var kommet. Jeg hadde en avtale med taxisjåføren som skulle kjøre meg, og bare meg, til flyet mitt utenfor Bulawayo. Resten av reisefølget skulle gå på det fantastiske museet i byen og planlegge turen videre mot Mosambik, Swaziland og Sør-Afrikas kyst.
Vi feiret/sørget over at jeg skulle dra med noe guggete mat på en restaurant i byen som allerede var klar til jul:
Gråtkvalt sa jeg hade til alle sammen og kom meg ut til "flyplassen" - en hangar i ødemarken. Ble på gråten igjen da jeg så det lille propell-flyet som skulle bakse seg til Joburg. Men jeg sitter jo her på Torshov nå, så det må ha gått bra.
Tilbake i Lyle road hentet jeg mamma på flyplassen i CT. Vi var turister i byen i noen dager og var på fasjonabel safari utenfor Port Elisabeth hvor vi blant annet møtte han her:
Det var en aldeles strålende bursdagsgave!
Så var det adjø og farvel til Cape Town, Lyle road, Rondebosch, gata vår, fjellene, været, vinden og folka. Stakkars mamma, de siste dagene måtte hun leve med et nervevrak av en datter som ikke kunne fatte at alt plutselig var over og skulle pakkes sammen.
Nå føles det ca sånn:
Trist å dra derifra? Ja
Godt å være hjemme igjen? Ja
Kaldt og mørkt i Norge? Ja
Ville du gjort det igjen? Neppe
Angrer du på at du dro? Nei
Minner for livet? Ja
Cape Out
Tuesday, November 13, 2012
Det er ikke trist å være turist!
Her kommer det en rekke bilder med bildetekst. Bare det.
Signal Hill
 |
| Alfred Bernie Glenn Helmut Morris på Signal Hill. |
 |
| Det blæs på toppen. |
 | |
| Lisa prøver å se ut som et tre. |
 | |
| Signal Hill Band |
Bo-Kaap, muslimsk område i CT
 | ||
| Utsikt fra Bo-Kaap. |
 | ||||||||
 |
| Vakthunden Diamond. |
Bil
 |
| Tilfeldig forbikjørende modell. |
 |
| Tilfeldig forbikjørende modell 2. |
 |
| Courtney og jeg jobber som pengeinnsamlere i taxien. |
 | |
| Normal persontransport i Cape Town. |
Folk og røvere
 |
| Et veldig gammelt hus i sentrum. Koopmans-de Wet House. |
 |
Lyle Road Band med shaker, sanza og postkasse. |
 | |
| Camps Bay |
 |
| Trubadur Nathan Nel. |
 |
| Café Mozart |
 |
| Overraskelsesselskap for Andreas. Venter på at han skal komme. |
 |
| Bursdagsbarn med real looking tattoo. |
 | |
 |
| En mini gjør deg glad. En blå mini med tribals gjør deg lykkelig. |
Cape Out
Subscribe to:
Posts (Atom)