En av de beste gavene jeg fikk var min egen vott.
Søppelbilen sto borte ved dunkene utenfor oppgangen min, og mannen med oransje arbeidsklær holdt fjernkontrollen og styrte tømmeprosessen. Den flere meter lange søppelposen som trekkes opp fra undergrunnen hang og dingla, og det rant sånn fin søppelsaft ut av enden ned på asfalten mens han styrte posen oppi lastebilen, åpnet snøret i bånn og helte ut borettslagets etterlatenskaper.
Jeg skulle bare kaste en bæsjepose i forbifarten, i den dunken som sto igjen på bakken, ferdig på tur med Iva, men den ene votten min var tydeligvis i samme hånd og fulgte med ned i mørket. Shit. Votten som min ekstrabestemor på Møre har strikka. Stakk den gjenværende votten i lomma og skammet meg en smule. Jeg gikk sakte mot døra, på vei inn, vurderte både til og fra. Snudde.
- Eeh, hei! Du, jeg mista votten min oppi der. Jeg pekte. Han tok av seg øreklokkene.
- Du mista hva, sa du? Spurte han med øst-europeisk aksent og undrende blå øyne.
- En vott. Som denne. Jeg dro opp høyrevotten av lomma, så han skulle få et referansepunkt. Hvit og svart med nøysomt mønster. Jeg løftet på lokket og kikket ned i dunken. Votten lå langt der nede, på toppen av alt det andre.
- Jeg ser den! Gjør du? Lurte jeg på. Jeg flyttet hodet mitt, så han kunne stikke hodet sitt ned i dunken, under det irriterende lokket som ikke holdes oppe av seg selv, men sitter fast med kjetting på begge sider og som du må holde med den ene armen når du kaster søppel, noe som er spesielt irriterende i papirdunken, hvor du alltid ønsker deg tre armer for å få gjort jobben mest effektivt. Men jeg hadde ikke mistet votten i papirdunken, for det er feil sted å kaste en bæsjepose, så votten min lå sammen med søppelet.
- Oi. Stort problem! Sa han.
- Ja? Stort problem? Sa jeg, anerkjennende, for å vise at jeg stolte på hans faglige vurdering i slik en kritisk stund, men samtidig med en bekymret mine, for å uttrykke at dette var et problem jeg hadde blitt veldig glad for å fikse.
- Nedi der er masse dritt, utdypet han. Ja, det var jeg enig i. Jeg så at han vurderte noe til og fra, og så sa han
- Vent der.
Han gjorde seg ferdig med den første posen som fortsatt hang i lufta, firte den ned i undergrunnen igjen. Festet kroken på det som nå var blitt en diger vottebeholder, styrte posen oppover. Jeg var spent på hvor i prosessen han hadde tenkt til å se etter votten. Det var ikke her. Søppelposen var på vei mot lastebilen og alt ble helt ut. Han trakk fram en stige fra undersiden av bilen, stilte den opp langs siden på bilen og klatret opp. Oppe i lastebilen sto han på en slags plattform over alt avfallet og speidet. Han holdt seg i kantene og det så ut som han brukte beina som spade. Det så også ut som om han gjentok både «stort problem» og «masse dritt» der han holdt på. Iva og jeg ventet. Han lette såpass lenge at jeg tenkte at selv hadde jeg gitt opp for lenge siden, og jeg får bare holde det skjult så lenge som mulig for andre at ekstrabestemorvotten var tapt.
Plutselig holdt han den i hånda, svart og hvit med nøysomt mønster, og smilte. Jeg heiv armene i været og jublet. Han luktet demonstrativt på votten der oppe på lasteplanet, men så viste han tommel opp. Han klatret ned stigen, ga meg votten og sa fornøyd
- Ingen problem! Jeg syntes det var storartet at han hadde klart en oppgave han på forhånd hadde vurdert som nærmest umulig.
- Tuusen takk! Sa jeg en del ganger, klemte vottene og klemte ham. Det ble dagens første bursdagsklem. En klem jeg stjal fra en fremmed som hjalp meg med et problem jeg hadde laget helt på egen hånd. Til en ikke-klemmer å være, synes jeg ikke det var så verst.
Hurra for egenkomponerte bursdagsgaver og snille folk!
Søppelbilen sto borte ved dunkene utenfor oppgangen min, og mannen med oransje arbeidsklær holdt fjernkontrollen og styrte tømmeprosessen. Den flere meter lange søppelposen som trekkes opp fra undergrunnen hang og dingla, og det rant sånn fin søppelsaft ut av enden ned på asfalten mens han styrte posen oppi lastebilen, åpnet snøret i bånn og helte ut borettslagets etterlatenskaper.
Jeg skulle bare kaste en bæsjepose i forbifarten, i den dunken som sto igjen på bakken, ferdig på tur med Iva, men den ene votten min var tydeligvis i samme hånd og fulgte med ned i mørket. Shit. Votten som min ekstrabestemor på Møre har strikka. Stakk den gjenværende votten i lomma og skammet meg en smule. Jeg gikk sakte mot døra, på vei inn, vurderte både til og fra. Snudde.
- Eeh, hei! Du, jeg mista votten min oppi der. Jeg pekte. Han tok av seg øreklokkene.
- Du mista hva, sa du? Spurte han med øst-europeisk aksent og undrende blå øyne.
- En vott. Som denne. Jeg dro opp høyrevotten av lomma, så han skulle få et referansepunkt. Hvit og svart med nøysomt mønster. Jeg løftet på lokket og kikket ned i dunken. Votten lå langt der nede, på toppen av alt det andre.
- Jeg ser den! Gjør du? Lurte jeg på. Jeg flyttet hodet mitt, så han kunne stikke hodet sitt ned i dunken, under det irriterende lokket som ikke holdes oppe av seg selv, men sitter fast med kjetting på begge sider og som du må holde med den ene armen når du kaster søppel, noe som er spesielt irriterende i papirdunken, hvor du alltid ønsker deg tre armer for å få gjort jobben mest effektivt. Men jeg hadde ikke mistet votten i papirdunken, for det er feil sted å kaste en bæsjepose, så votten min lå sammen med søppelet.
- Oi. Stort problem! Sa han.
- Ja? Stort problem? Sa jeg, anerkjennende, for å vise at jeg stolte på hans faglige vurdering i slik en kritisk stund, men samtidig med en bekymret mine, for å uttrykke at dette var et problem jeg hadde blitt veldig glad for å fikse.
- Nedi der er masse dritt, utdypet han. Ja, det var jeg enig i. Jeg så at han vurderte noe til og fra, og så sa han
- Vent der.
Han gjorde seg ferdig med den første posen som fortsatt hang i lufta, firte den ned i undergrunnen igjen. Festet kroken på det som nå var blitt en diger vottebeholder, styrte posen oppover. Jeg var spent på hvor i prosessen han hadde tenkt til å se etter votten. Det var ikke her. Søppelposen var på vei mot lastebilen og alt ble helt ut. Han trakk fram en stige fra undersiden av bilen, stilte den opp langs siden på bilen og klatret opp. Oppe i lastebilen sto han på en slags plattform over alt avfallet og speidet. Han holdt seg i kantene og det så ut som han brukte beina som spade. Det så også ut som om han gjentok både «stort problem» og «masse dritt» der han holdt på. Iva og jeg ventet. Han lette såpass lenge at jeg tenkte at selv hadde jeg gitt opp for lenge siden, og jeg får bare holde det skjult så lenge som mulig for andre at ekstrabestemorvotten var tapt.
Plutselig holdt han den i hånda, svart og hvit med nøysomt mønster, og smilte. Jeg heiv armene i været og jublet. Han luktet demonstrativt på votten der oppe på lasteplanet, men så viste han tommel opp. Han klatret ned stigen, ga meg votten og sa fornøyd
- Ingen problem! Jeg syntes det var storartet at han hadde klart en oppgave han på forhånd hadde vurdert som nærmest umulig.
- Tuusen takk! Sa jeg en del ganger, klemte vottene og klemte ham. Det ble dagens første bursdagsklem. En klem jeg stjal fra en fremmed som hjalp meg med et problem jeg hadde laget helt på egen hånd. Til en ikke-klemmer å være, synes jeg ikke det var så verst.
Hurra for egenkomponerte bursdagsgaver og snille folk!
No comments:
Post a Comment