Tiden etter skoleslutt var den desidert beste tiden i Sør-Afrika (med mer). Etter en ukes tid i Cape Town (forrige post), dro Markus, Lisa, Andreas, Magnus, Ida, Ina, Silje og jeg på tur. Først fløy vi til Joburg for å ta flyet videre til Livingstone i Zambia like ved Victoria falls. Der bodde vi på et fint backpacker-sted hvor vi møtte enda flere nordmenn fra Cape Town. Vi lå mye i chill-out zone, drakk vann/øl og leste bok.
Her var det veldig mye varmere enn i CT. Over 30 grader omtrent hele døgnet, hvert fall inne på dormen med 14 andre personer. Første natt var preget av bivirkninger (eventuelt placebo) fra malariatablettene med uhyggelige drømmer, kvalme og svimmelhet og rennende svette.
På med shortsen og klar for Victoria Falls som på denne tiden av året er ganske uttørka, noe som gjør at vi kan rusle over der det pleier å være vann.
Zimbabwe på venstre side, Zambia til høyre:
På Zambiasiden kunne vi altså holde hender og komme oss bort til Devil's Pool.
Hvor vi kunne bade! Ser du han med rød shorts? Derifra hoppet vi ut til kanten på fossefallet og plasket rundt med en guide og fisk som suttet oss på tærne (fiskene, ikke guiden).
De andre hang over kanten mens guiden holdt dem i beina. Jeg syntes det var helt greit å ikke gjøre det.
Så skulle vi reise til en øy i Zambezi-elva og bo på Jungle Junction. Det var ca det vi visste på forhånd. Vi ble lovet transport og skjønte etter hvert at det ikke kom flere pick-uper. Jeg satt i hjørnet ved siden av gule Magnus.
I noe mer enn en time satt vi slik i vinden. Det var ganske fint.
Vi så noen bavianer og elefanter langs veien, og kom etter hvert inn i en skog. Der ble vi lastet over til tre kanoer:
Så stille, så stille. Bare lyden av åre i vann.
Her bodde Lisa og jeg. Vi hadde hver vår seng, hvert vårt myggnett og ett stearinlys. Det brukte vi når det ble svarte natta i seks, sju-tida.
De andre hadde like hytter i nærheten på øya. "Sentrum" var hytta med bar ut mot elva, hengekøyene under trærne og en stor hytte hvor vi samlet oss til måltidene. Do, dusj og septiktank fantes litt lengre unna. Alt med stråtak og stiforbindelse med den mykeste sand.
Før middag fikk vi sunset-tur i kano med popcorn.
Det var bare et par andre gjester på øya. Når kokken/resepsjonisten ringte med bjella visste man at det var mat i den største hytta:
Opplegget og maten var inkludert i prisen. Vi spiste det vi fikk servert og vi gjorde det den alkoholbaserte daglige lederen med skotske aner foreslo at vi skulle gjøre. Han hang mest i baren, jeg hang mest i hengekøya:
Vi tenkte å dra etter en natt, men det var så aldeles behagelig å være der at vi ble en natt til.
Tror jeg aldri har kjent på en sånn ro før. Gyngende i hengekøya, i stummende mørke, lyden av jungel og glade folk et stykke unna, stjernehimmel et sted bak trærne og perfekt temperatur, et sted mellom 20 og 25 om jeg skulle tippe.
Hvis du synes det er helt greit med tusenbein like lange som foten din, en fyllik som snakker bullshit, digre insekter som detter ned fra taket i middagstallerkenen din, kun tre måltider om dagen og mulig apekattbesøk i senga vil jeg absolutt anbefale deg å dra til Jungle Junction.
Vi hilste på en genet. Kokken kalte den Janet. Janet Jackson. Den likte pasta:
Og fikk rundtur i landsbyen på andre siden av elva:
Så måtte vi forlate Zambia og komme oss over grensa til Zimbabwe. Her utnyttes tanning-mulighetene mens vi venter på at passene blir stemplet.
Der sjekket vi inn i den lille turistbyen Victoria Falls og så fallene fra den andre siden hvor utsikten er bedre. Det var så varmt og svett den dagen at jeg ikke orket å bære på kameraet. Tenk masse vann, yr i lufta, hvitt, langt ned, brusing også videre. Foss liksom. Fra 70 til 108 meter høyt.
Etter hederlig innsats av Andreas var safaritur for åtte ordnet. Takk! Tre timer med bil innover i landet og vi var framme i Hwange National Park:
Da smakte det med en kopp te, my darling. Spesielt da vi fant ut at det var gratis. Vi fikk vår egen kontaktperson og støtteperson og sjåfør og jeg vet ikke hva. De fortalte oss når vi fikk mat, hva vi skulle spise og hva vi skulle gjøre. Det var fint, vi var jo tross alt på ferie. Sjåfør (ranger) viste oss en hyenebæsj:
Det kan brukes som kritt. For eksempel på den lokale skolen, hvor barna sang Fader Jakob for oss:
Men safarien kunne by på mer enn bæsj.
Det var mange elefanter:
Og noen krokodiller!
Og ape som ville ha lunsjen vår:
Også så vi en hel skokk med bøffel, tre sjakaler, sebra, antiloper og løver.
Det var fint å bo på hotellet. Det var et helt ordentlig hus og rommene hadde bad, vifte i taket, vindu og det hele. Etter to netter reiste vi videre til Bulawayo, ca midt i landet. Vi syntes det var lurt å ha egen sjåfør i de tre, fire timene det tok, for vi ble stoppet mange ganger av "politiet"? som måtte sjekke papirer og bagasje og slikt. Men det gikk bra hver gang.
Her er vår ringe bolig på backpacker-stedet i Bulawayo som vi nesten ikke fant:
Ida fant ekornbæsj midt i senga si og flyttet til en hytte ved siden av.
Strømmen var borte da vi ville lage middag. Huseierne sa den ville komme tilbake om en time, men ingen visste sikkert for i Zimbabwe skrur myndighetene av strømmen litt når det passer dem. Da satt vi i "loungen" (stue med en gammel tv uten kanaler og sofaer fra 60-tallet med bamsehåndklær i) i mørket og resiterte dikt fra hukommelsen. Strømmen kom heldigvis tilbake til passende tid og vi satte i gang på det lite velutstyrte kjøkkenet. Vi tagde hva vi havde og klarte å få til en slags pasta bolognese. De tre amerikanerne som bodde der feiret Thanksgiving og lagde all maten sin i mikroen.
Bulawayo er en større by med gater, biler, butikker og sånt man gjerne finner i en by. Det var ikke lov å ta bilde av offentlige bygninger eller personer, så jeg tok ikke sjansen. Matbutikkene var kjempestore med ganske lite innhold. Et sted var maisboksene plassert på rekke og rad bortover hylla istedenfor i dybden. En og en boks i flere meter, på tre hyllerader. Et annet sted så vi noe som lignet en halv, flådd sau med pels og det hele i kjøttdisken.
Silje gikk på et apotek for å kjøpe aftersun. Det produktet var ikke betjeningen så kjent med. Men han var veldig stolt av solkremen han hadde, og prøvde å selge henne den.
Tiden var kommet. Jeg hadde en avtale med taxisjåføren som skulle kjøre meg, og bare meg, til flyet mitt utenfor Bulawayo. Resten av reisefølget skulle gå på det fantastiske museet i byen og planlegge turen videre mot Mosambik, Swaziland og Sør-Afrikas kyst.
Vi feiret/sørget over at jeg skulle dra med noe guggete mat på en restaurant i byen som allerede var klar til jul:
Gråtkvalt sa jeg hade til alle sammen og kom meg ut til "flyplassen" - en hangar i ødemarken. Ble på gråten igjen da jeg så det lille propell-flyet som skulle bakse seg til Joburg. Men jeg sitter jo her på Torshov nå, så det må ha gått bra.
Tilbake i Lyle road hentet jeg mamma på flyplassen i CT. Vi var turister i byen i noen dager og var på fasjonabel safari utenfor Port Elisabeth hvor vi blant annet møtte han her:
Det var en aldeles strålende bursdagsgave!
Så var det adjø og farvel til Cape Town, Lyle road, Rondebosch, gata vår, fjellene, været, vinden og folka. Stakkars mamma, de siste dagene måtte hun leve med et nervevrak av en datter som ikke kunne fatte at alt plutselig var over og skulle pakkes sammen.
Nå føles det ca sånn:
Trist å dra derifra? Ja
Godt å være hjemme igjen? Ja
Kaldt og mørkt i Norge? Ja
Ville du gjort det igjen? Neppe
Angrer du på at du dro? Nei
Minner for livet? Ja
Cape Out
Her var det veldig mye varmere enn i CT. Over 30 grader omtrent hele døgnet, hvert fall inne på dormen med 14 andre personer. Første natt var preget av bivirkninger (eventuelt placebo) fra malariatablettene med uhyggelige drømmer, kvalme og svimmelhet og rennende svette.
På med shortsen og klar for Victoria Falls som på denne tiden av året er ganske uttørka, noe som gjør at vi kan rusle over der det pleier å være vann.
Zimbabwe på venstre side, Zambia til høyre:
På Zambiasiden kunne vi altså holde hender og komme oss bort til Devil's Pool.
Hvor vi kunne bade! Ser du han med rød shorts? Derifra hoppet vi ut til kanten på fossefallet og plasket rundt med en guide og fisk som suttet oss på tærne (fiskene, ikke guiden).
 | |
| Å, så gøy å leke med livet. Foto: Lisa Svendsen. |
De andre hang over kanten mens guiden holdt dem i beina. Jeg syntes det var helt greit å ikke gjøre det.
Så skulle vi reise til en øy i Zambezi-elva og bo på Jungle Junction. Det var ca det vi visste på forhånd. Vi ble lovet transport og skjønte etter hvert at det ikke kom flere pick-uper. Jeg satt i hjørnet ved siden av gule Magnus.
I noe mer enn en time satt vi slik i vinden. Det var ganske fint.
 |
| Han til høyre var en av to franskgutter som var med til øya. De er på sparkesykkel-jorda-rundt-tur, og GRAVLAKS er det morsomste ordet de noen gang har hørt. |
Så stille, så stille. Bare lyden av åre i vann.
Her bodde Lisa og jeg. Vi hadde hver vår seng, hvert vårt myggnett og ett stearinlys. Det brukte vi når det ble svarte natta i seks, sju-tida.
De andre hadde like hytter i nærheten på øya. "Sentrum" var hytta med bar ut mot elva, hengekøyene under trærne og en stor hytte hvor vi samlet oss til måltidene. Do, dusj og septiktank fantes litt lengre unna. Alt med stråtak og stiforbindelse med den mykeste sand.
Før middag fikk vi sunset-tur i kano med popcorn.
Det var bare et par andre gjester på øya. Når kokken/resepsjonisten ringte med bjella visste man at det var mat i den største hytta:
Opplegget og maten var inkludert i prisen. Vi spiste det vi fikk servert og vi gjorde det den alkoholbaserte daglige lederen med skotske aner foreslo at vi skulle gjøre. Han hang mest i baren, jeg hang mest i hengekøya:
 | |
| Foto: Lisa Svendsen |
Vi tenkte å dra etter en natt, men det var så aldeles behagelig å være der at vi ble en natt til.
Tror jeg aldri har kjent på en sånn ro før. Gyngende i hengekøya, i stummende mørke, lyden av jungel og glade folk et stykke unna, stjernehimmel et sted bak trærne og perfekt temperatur, et sted mellom 20 og 25 om jeg skulle tippe.
Hvis du synes det er helt greit med tusenbein like lange som foten din, en fyllik som snakker bullshit, digre insekter som detter ned fra taket i middagstallerkenen din, kun tre måltider om dagen og mulig apekattbesøk i senga vil jeg absolutt anbefale deg å dra til Jungle Junction.
Vi hilste på en genet. Kokken kalte den Janet. Janet Jackson. Den likte pasta:
Og fikk rundtur i landsbyen på andre siden av elva:
Så måtte vi forlate Zambia og komme oss over grensa til Zimbabwe. Her utnyttes tanning-mulighetene mens vi venter på at passene blir stemplet.
Der sjekket vi inn i den lille turistbyen Victoria Falls og så fallene fra den andre siden hvor utsikten er bedre. Det var så varmt og svett den dagen at jeg ikke orket å bære på kameraet. Tenk masse vann, yr i lufta, hvitt, langt ned, brusing også videre. Foss liksom. Fra 70 til 108 meter høyt.
Etter hederlig innsats av Andreas var safaritur for åtte ordnet. Takk! Tre timer med bil innover i landet og vi var framme i Hwange National Park:
Da smakte det med en kopp te, my darling. Spesielt da vi fant ut at det var gratis. Vi fikk vår egen kontaktperson og støtteperson og sjåfør og jeg vet ikke hva. De fortalte oss når vi fikk mat, hva vi skulle spise og hva vi skulle gjøre. Det var fint, vi var jo tross alt på ferie. Sjåfør (ranger) viste oss en hyenebæsj:
Det kan brukes som kritt. For eksempel på den lokale skolen, hvor barna sang Fader Jakob for oss:
Men safarien kunne by på mer enn bæsj.
Det var mange elefanter:
Og noen krokodiller!
Og ape som ville ha lunsjen vår:
Også så vi en hel skokk med bøffel, tre sjakaler, sebra, antiloper og løver.
Det var fint å bo på hotellet. Det var et helt ordentlig hus og rommene hadde bad, vifte i taket, vindu og det hele. Etter to netter reiste vi videre til Bulawayo, ca midt i landet. Vi syntes det var lurt å ha egen sjåfør i de tre, fire timene det tok, for vi ble stoppet mange ganger av "politiet"? som måtte sjekke papirer og bagasje og slikt. Men det gikk bra hver gang.
Her er vår ringe bolig på backpacker-stedet i Bulawayo som vi nesten ikke fant:
Ida fant ekornbæsj midt i senga si og flyttet til en hytte ved siden av.
Strømmen var borte da vi ville lage middag. Huseierne sa den ville komme tilbake om en time, men ingen visste sikkert for i Zimbabwe skrur myndighetene av strømmen litt når det passer dem. Da satt vi i "loungen" (stue med en gammel tv uten kanaler og sofaer fra 60-tallet med bamsehåndklær i) i mørket og resiterte dikt fra hukommelsen. Strømmen kom heldigvis tilbake til passende tid og vi satte i gang på det lite velutstyrte kjøkkenet. Vi tagde hva vi havde og klarte å få til en slags pasta bolognese. De tre amerikanerne som bodde der feiret Thanksgiving og lagde all maten sin i mikroen.
Bulawayo er en større by med gater, biler, butikker og sånt man gjerne finner i en by. Det var ikke lov å ta bilde av offentlige bygninger eller personer, så jeg tok ikke sjansen. Matbutikkene var kjempestore med ganske lite innhold. Et sted var maisboksene plassert på rekke og rad bortover hylla istedenfor i dybden. En og en boks i flere meter, på tre hyllerader. Et annet sted så vi noe som lignet en halv, flådd sau med pels og det hele i kjøttdisken.
Silje gikk på et apotek for å kjøpe aftersun. Det produktet var ikke betjeningen så kjent med. Men han var veldig stolt av solkremen han hadde, og prøvde å selge henne den.
Tiden var kommet. Jeg hadde en avtale med taxisjåføren som skulle kjøre meg, og bare meg, til flyet mitt utenfor Bulawayo. Resten av reisefølget skulle gå på det fantastiske museet i byen og planlegge turen videre mot Mosambik, Swaziland og Sør-Afrikas kyst.
Vi feiret/sørget over at jeg skulle dra med noe guggete mat på en restaurant i byen som allerede var klar til jul:
Gråtkvalt sa jeg hade til alle sammen og kom meg ut til "flyplassen" - en hangar i ødemarken. Ble på gråten igjen da jeg så det lille propell-flyet som skulle bakse seg til Joburg. Men jeg sitter jo her på Torshov nå, så det må ha gått bra.
Tilbake i Lyle road hentet jeg mamma på flyplassen i CT. Vi var turister i byen i noen dager og var på fasjonabel safari utenfor Port Elisabeth hvor vi blant annet møtte han her:
Det var en aldeles strålende bursdagsgave!
Så var det adjø og farvel til Cape Town, Lyle road, Rondebosch, gata vår, fjellene, været, vinden og folka. Stakkars mamma, de siste dagene måtte hun leve med et nervevrak av en datter som ikke kunne fatte at alt plutselig var over og skulle pakkes sammen.
Nå føles det ca sånn:
Trist å dra derifra? Ja
Godt å være hjemme igjen? Ja
Kaldt og mørkt i Norge? Ja
Ville du gjort det igjen? Neppe
Angrer du på at du dro? Nei
Minner for livet? Ja
Cape Out
No comments:
Post a Comment