Devil's Day og Women's Peak

Jeg er ferdig med antibiotikakur, har brukt opp øredråpene og nesesprayen, spist halstabletter til tennene er klissete, brukt fire doruller på snørr og hostet romkameratene mine i søvn. Jeg tør ikke konkludere med noe lenger, men jeg tror jeg er friskERE.

I dag er det Women's day her i gården og vi valgte å bruke fridagen på fjelltur. Fint, da kan guttene bære jentene opp den siste biten, tenkte vi. Noe som skulle vise seg å bli svært nødvendig, men overhodet ikke overholdt. Jeg trodde turen skulle bli bedre enn Lion's Head, det ble det ikke. Det ble verre, så mye verre.

Nærmere halv tolv så vi sånn ut da vi labbet i vei hjemmefra
(og jeg minner om at alle disse var på byen i går):

Dette er den vanlige veien opp til skolen når man ikke tar Jammie.
Målet for turen var den aller høyeste toppen her, Devil's Peak (bilde fra første uka):

1001 meter høyt. Vi visste ikke helt hvor vi skulle gå, så vi valgte den mest logiske retningen, opp. Skal ikke så mye til for å få utsikt:

Russel Crowe (Andreas) var også på tur:

Første pause:

Fra venstre: Clemens, Markus, masse stein, Andreas, skilt, Courtney, Lisa, Andy og Magnus.

Jeg var allerede utslitt. Det var her vi begynte å skjønne at rett opp ikke ville funke i lengden. Vi måtte rundt på baksiden. Dette kan ha vært noe av det vi gikk rundt:

Stien ledet oss ganske mye nedover og bortover. Dette førte til en viss skepsis i gruppen, men vi fortsatte. Jeg prøvde å holde tritt med gjengen og orket ikke stoppe for å ta bilde av faunaen:

Det var denne gærne toppen som slo meg ut forrige gang:

Courtney prøvde å muntre meg opp ved å lære seg norsk. Nå kan hun si på flott amerikansk-aksent-norsk, "Jai heter Courtney, hvæ hetør do? Jai er tjoeto. Jai er ikke frisør. Tusen takk!"
Og hun teller til ti. Føler jeg har lært bort det viktigste.

Dette fikk meg også til å glemme høyden, en stund:

For nå begynte det å gå oppover igjen.

Her er det to timer med bildemangel fordi jeg krabbet mer enn jeg gikk og forbannet både bein og generell oppoverhet. De andre var alltid hundre meter foran meg, og jeg ville bare kaste meg utfor stupet.

Men Magnus ga ikke opp. Han hadde peptalk de siste meterne, og her kunne folk fortelle meg at jeg endelig var på toppen, og det helt uten å bli båret:

Jeg kunne smile igjen! Med Table Mountain i bakgrunnen:

Det er hav og fjell på alle kanter av byen, og ikke en gang på Devil's Peak skjønner jeg meg på himmelretningene. Jeg tror dette er ca sørøst.

Robben Island og stadion:

Vi regner med at huset vårt er inni den lille ringen (det ville jo vært teit å ha en random rød ring på bildet mitt). Vi vet at Jameson Hall, den fine bygningen på campus, er inni den store ringen:

Dessverre har jeg ikke bilder av hundene vi møtte. I fjellet er det både boxerbonanza og labbisfest. Alle de hundene som folk ikke går med på gata (ser ikke en eneste en!), er her.

Vi møtte en husky uten eier og ikke minst en bitteliten, hvit krølledott på tur med en eldre mann langt oppi bakkene. Hunden var helt fjern, pusta og peste. Både vi og eieren måtte dytte den i riktig retning.

Etter seks timers trasking og krabbing, shaky bein i nedoverbakke, altfor lite vann, mat og muskler så vi sånn ut:

Og vi møtte igjen den hvite hunden. Den levde! Mannen også.

Vi droppet å gå hele veien tilbake der vi kom fra, bestilte taxi og kom oss hjem. Vi var så slitne at vi ikke engang ble enige om at det hadde vært en fin tur. Lisa måtte ta migrenemedisin, sosiale Magnus sa han ville være asosial i kveld, Courtney kunne ikke føle sine egne bein og jeg brummet surt til nabofolkene da de ville gi high five. "Why are you so angry?", jeg hadde ikke krefter til å svare.

Vet ikke om jeg tar sjansen på å legge ut på fjelltur med denne gjengen igjen.

I morgen skal vi på hop on-hop off busstur til vingårdene i Stellenbosch. Jeg håper det blir en behagelig fredag og at den hoppingen ikke er altfor utfordrende.