Nå er det så lenge siden sist at vi må ta en oppdatering på litt av hvert. Jeg begynner med det viktigste: Lisa og jeg gikk søndagstur i dag og møtte på en slange. DIGER slange. En sånn en faktisk:
Det var like gjerne den største slangen du kan møte i Cape Town (Puff adder kan bli opptil TO meter) og den som forårsaker flest dødsfall. Jeg hadde tatt av meg skoene mens vi ruslet oppover i lia og snakket om giftige og farlige dyr i Sør-Afrika. "Vi har jo ikke hørt om noen eller sett noen enda". Ti minutter senere var faktum et annet.
Lisa så den først. Bare bakre halvdel, det var den som befant seg på veien, to meter unna oss. Jeg rakk å se 30 cm av den før den ble borte i buskasen. Den feite jævelen smøg seg sakte avgårde.
Lisas reaksjon (på bergensk (viktig)): "Det... e.... FAEN meg en slange, vi må komme oss vekk herrrfra, hyyysj!" Griper meg i armen med begge hender og drar meg med, først stille trippende på tå og så panikkslagen løpende.
Min reaksjon: Vi kan flytte oss ca en meter fra slangen, og så må vi jo ta bilde!
Her vant naturlig instinkt over det journalistiske. Resultat: Null bilde og to pesende jenter 20 meter lenger nedi veien. Jeg ble veldig glad for at Lisa, i en nødsituasjon, tenkte på å redde meg også.
Hver rot og litt snodige stein ble skummel etter det, men vi fortsatte turen - med sko.
Vi var på festival i begynnelsen av oktober, Rocking the Daisies, i fire dager. Det lå på et digert jorde en og en halv times kjøretur fra CT. Det ser ganske likt ut som andre festivaler:
Mange hvite mennesker og mange hvite rockeband. Det var min første telt-festival og jeg likte det! Bra vær, fine folk, ryddige omstendigheter, god mat og veldig mange folk i veldig mange rare klær. Den mest populære outfiten var dyrehatt/kostyme. Jeg fikk til og med min første dread:
Det kan godt hende den ikke klassifiseres som en dread, bare en uløselig floke, men jeg trengte saks for å løse den:
For noen dager siden var det mye morsommere å finne alle som bor her i diverse magasiner enn å gjøre skolearbeid:
Vi oppdaget to ting: 1) Folk ligner mer på hverandre hvis du bare bestemmer deg for at de gjør det. 2) Det er skikkelig vanskelig å finne en asiat i sør-afrikanske blader. Vi fant EN asiatisk fyr som fikk duge som Andy.
Da vi var på konsert i forrige uke kom jeg plutselig på at jeg var i Afrika igjen. På scenen spilte gjengen (som jeg snart begynte å se på som en egen afrikansk stamme) på alle slags akustiske instrumenter. Buer, trommer, marimba, shakere, steiner, gulvet, fløyter, pinner og strengeinstrumenter det tar for lang tid å beskrive. Mannfolka sto og banket i vei på de mandige slagverkene sine, mens damene satt på gulvet og klimpret så uskyldig på strenger.
Det begynte som en normal "studenter-og-lærere-presenterer!"-konsert innenfor trygge rammer. Stor flott sal, myke seter, svær scene, billettsjekk og rødvin på en tirsdag. Men etter hvert utviklet kontakten mellom scene og publikum seg til noe en nordisk person MÅ beskrive som "Eksotisk! Skikkelig afrikansk ass, det tok helt av liksom". Den svarte delen av publikum ropte og kommenterte, klappet, danset og sang. Etter hvert slang resten seg på.
Høvdingen/konferansieren i hvitt og turkis med tørkle rundt hodet brumlet i mikrofonen: "This song was made 400 years ago. I wasn't born. But I was around." Til vill jubel fra publikum. Stammen hyllet Mandela og Biko (man kommer ikke unna), og hele salen reiste seg og klappet i takt. Hjemme ville man giddet det i ca åtte takter og satt seg igjen. I Afrika har man gooood tid. De har ikke tilpasset låta og lagt inn et break slik at man forlegent kan avslutte den påtvungede klappingen. Her kan du kan holde på så lenge du vil, for den repetitive grooven gir seg aldri!
Courtney og jeg har etter tre måneder fått et behov for å pynte leiligheten. Folk er veldig opptatte av hagene sine her, så vi føler oss halvkriminelle når vi stjeler blomstene deres. Dette er vårt lille lyspunkt i hverdagen:
Jeg mistenker Courtney for å ha havnet her ved en feilstavelse:
I USA går hun på Universitetet i Tennessee, Chattanooga. Hun kunne vært bestis med Taylor Swift. Hun er ikke det da, men de har levd ganske lenge i samme by.
Jeg har innsett at jeg ikke er særlig variert eller interessant i kosten, for jeg kjøper det samme på butikken hver gang. Ikke er det annerledes enn det man finner hjemme heller. Fra kvitteringa: Brød, gulrøtter, melk, epler, kyllingfilet, pasta, ris, egg, gulost, kornblanding, yoghurt og salami. Bortsett fra leverpostei. Lisa minnet meg på at det finnes - bare så altfor langt unna.
Kjøleskap, venstre: Ingvild, Magnus og hun nye som har flyttet inn på ubestemt tid fordi hun lurer på om hun skal flytte hjem til Zimbabwe. Legg merke til at jeg har en haug med POTETER i skuffen. Magnus har øl.
Kjøleskap, høyre: Lisa og Courtney. Legg merke til at de tre hvite yoghurt-boksene fyller opp det meste. (Kan garantere at minst én av dem har gått ut på dato).
I dag kjøpte Markus, Andreas, Magnus, Lisa og jeg flybillett til Zambia. Vi drar 15. november. Det er det hvite landet på kartet med hovedstaden Lusaka:
Men vi skal nok ikke til Lusaka, vi skal til grensa mellom Zambia og Zimbabwe for der er Victoria Falls.
Så skal vi på en eller annen måte komme oss til en by som ligger sør-østover i Zimbabwe. På veien kan vi risikere å møte på Afrika-dyr, og når vi er framme (forhåpentligvis en uke etter) tar jeg fly alene tilbake til CT for å si velkommen til mamma. De andre fortsetter ferden mot Mozambique.
Denne uka skal jeg lese til historie- og politikk-eksamen som jeg har neste uke. Det er nesten en befrielse, ingen flere innleveringer. INGEN! Jeg leverte kind-of-hjemme-eksamenen min i journalistikk-faget i dag, et portrettintervju i Indesign, og det var egentlig ganske morsomt å jobbe med. Det var min aller siste oppgave her. Da har jeg tilsammen skrevet og levert inn 16 oppgaver, hatt 1 test på skolen og lest over 1000 sider pensum. Best jeg står på eksamen, for det der vil jeg ikke ha gjort unødig!
Pittelitt over en måned til jeg kommer hjem. Det er både rart og fint å tenke på. Sola som har begynt å steike og gjør at jeg kan spise frokost i shorts i bakgården om dagen har ikke klart å lure meg. Jeg er fullt forberedt på mørke og julestemning. Her har julepynten vært i butikkene en stund og Lisa har sunget "En stjerne skinner i natt" siden juli.
Hepp!
Det var like gjerne den største slangen du kan møte i Cape Town (Puff adder kan bli opptil TO meter) og den som forårsaker flest dødsfall. Jeg hadde tatt av meg skoene mens vi ruslet oppover i lia og snakket om giftige og farlige dyr i Sør-Afrika. "Vi har jo ikke hørt om noen eller sett noen enda". Ti minutter senere var faktum et annet.
Lisa så den først. Bare bakre halvdel, det var den som befant seg på veien, to meter unna oss. Jeg rakk å se 30 cm av den før den ble borte i buskasen. Den feite jævelen smøg seg sakte avgårde.
Lisas reaksjon (på bergensk (viktig)): "Det... e.... FAEN meg en slange, vi må komme oss vekk herrrfra, hyyysj!" Griper meg i armen med begge hender og drar meg med, først stille trippende på tå og så panikkslagen løpende.
Min reaksjon: Vi kan flytte oss ca en meter fra slangen, og så må vi jo ta bilde!
Her vant naturlig instinkt over det journalistiske. Resultat: Null bilde og to pesende jenter 20 meter lenger nedi veien. Jeg ble veldig glad for at Lisa, i en nødsituasjon, tenkte på å redde meg også.
Hver rot og litt snodige stein ble skummel etter det, men vi fortsatte turen - med sko.
Vi var på festival i begynnelsen av oktober, Rocking the Daisies, i fire dager. Det lå på et digert jorde en og en halv times kjøretur fra CT. Det ser ganske likt ut som andre festivaler:
 |
| Foto: Lisa Svendsen |
Det kan godt hende den ikke klassifiseres som en dread, bare en uløselig floke, men jeg trengte saks for å løse den:
For noen dager siden var det mye morsommere å finne alle som bor her i diverse magasiner enn å gjøre skolearbeid:
Vi oppdaget to ting: 1) Folk ligner mer på hverandre hvis du bare bestemmer deg for at de gjør det. 2) Det er skikkelig vanskelig å finne en asiat i sør-afrikanske blader. Vi fant EN asiatisk fyr som fikk duge som Andy.
Da vi var på konsert i forrige uke kom jeg plutselig på at jeg var i Afrika igjen. På scenen spilte gjengen (som jeg snart begynte å se på som en egen afrikansk stamme) på alle slags akustiske instrumenter. Buer, trommer, marimba, shakere, steiner, gulvet, fløyter, pinner og strengeinstrumenter det tar for lang tid å beskrive. Mannfolka sto og banket i vei på de mandige slagverkene sine, mens damene satt på gulvet og klimpret så uskyldig på strenger.
Det begynte som en normal "studenter-og-lærere-presenterer!"-konsert innenfor trygge rammer. Stor flott sal, myke seter, svær scene, billettsjekk og rødvin på en tirsdag. Men etter hvert utviklet kontakten mellom scene og publikum seg til noe en nordisk person MÅ beskrive som "Eksotisk! Skikkelig afrikansk ass, det tok helt av liksom". Den svarte delen av publikum ropte og kommenterte, klappet, danset og sang. Etter hvert slang resten seg på.
Høvdingen/konferansieren i hvitt og turkis med tørkle rundt hodet brumlet i mikrofonen: "This song was made 400 years ago. I wasn't born. But I was around." Til vill jubel fra publikum. Stammen hyllet Mandela og Biko (man kommer ikke unna), og hele salen reiste seg og klappet i takt. Hjemme ville man giddet det i ca åtte takter og satt seg igjen. I Afrika har man gooood tid. De har ikke tilpasset låta og lagt inn et break slik at man forlegent kan avslutte den påtvungede klappingen. Her kan du kan holde på så lenge du vil, for den repetitive grooven gir seg aldri!
Courtney og jeg har etter tre måneder fått et behov for å pynte leiligheten. Folk er veldig opptatte av hagene sine her, så vi føler oss halvkriminelle når vi stjeler blomstene deres. Dette er vårt lille lyspunkt i hverdagen:
Jeg mistenker Courtney for å ha havnet her ved en feilstavelse:
I USA går hun på Universitetet i Tennessee, Chattanooga. Hun kunne vært bestis med Taylor Swift. Hun er ikke det da, men de har levd ganske lenge i samme by.
Jeg har innsett at jeg ikke er særlig variert eller interessant i kosten, for jeg kjøper det samme på butikken hver gang. Ikke er det annerledes enn det man finner hjemme heller. Fra kvitteringa: Brød, gulrøtter, melk, epler, kyllingfilet, pasta, ris, egg, gulost, kornblanding, yoghurt og salami. Bortsett fra leverpostei. Lisa minnet meg på at det finnes - bare så altfor langt unna.
Kjøleskap, venstre: Ingvild, Magnus og hun nye som har flyttet inn på ubestemt tid fordi hun lurer på om hun skal flytte hjem til Zimbabwe. Legg merke til at jeg har en haug med POTETER i skuffen. Magnus har øl.
Kjøleskap, høyre: Lisa og Courtney. Legg merke til at de tre hvite yoghurt-boksene fyller opp det meste. (Kan garantere at minst én av dem har gått ut på dato).
I dag kjøpte Markus, Andreas, Magnus, Lisa og jeg flybillett til Zambia. Vi drar 15. november. Det er det hvite landet på kartet med hovedstaden Lusaka:
Men vi skal nok ikke til Lusaka, vi skal til grensa mellom Zambia og Zimbabwe for der er Victoria Falls.
Så skal vi på en eller annen måte komme oss til en by som ligger sør-østover i Zimbabwe. På veien kan vi risikere å møte på Afrika-dyr, og når vi er framme (forhåpentligvis en uke etter) tar jeg fly alene tilbake til CT for å si velkommen til mamma. De andre fortsetter ferden mot Mozambique.
Denne uka skal jeg lese til historie- og politikk-eksamen som jeg har neste uke. Det er nesten en befrielse, ingen flere innleveringer. INGEN! Jeg leverte kind-of-hjemme-eksamenen min i journalistikk-faget i dag, et portrettintervju i Indesign, og det var egentlig ganske morsomt å jobbe med. Det var min aller siste oppgave her. Da har jeg tilsammen skrevet og levert inn 16 oppgaver, hatt 1 test på skolen og lest over 1000 sider pensum. Best jeg står på eksamen, for det der vil jeg ikke ha gjort unødig!
Pittelitt over en måned til jeg kommer hjem. Det er både rart og fint å tenke på. Sola som har begynt å steike og gjør at jeg kan spise frokost i shorts i bakgården om dagen har ikke klart å lure meg. Jeg er fullt forberedt på mørke og julestemning. Her har julepynten vært i butikkene en stund og Lisa har sunget "En stjerne skinner i natt" siden juli.
Hepp!
No comments:
Post a Comment